Det kan kalles å male fanden på veggen, men dessverre er skriften på veggen krystallklar. I likhet med mange andre distriktskommuner styrer nå Balsfjord; lik Titanic, mot isfjellet til tonene fra pipa til statsforvalteren samt underskudd fra kostnadsnivået kommunen over tid har lagt seg til.
Om noen få år vil diskusjonen være om vi skal ha skole på enten på Laksvatn, Storsteinnes eller Nordkjosbotn, eller hvor den ene barnehagen skal være. En diskusjon om Robeklista, eller enda verre, en fragmentering av kommunen, slik Nordlys på lederplass nylig «diskuterte», der 21 kommuner i Troms er for meget. Sannsynligheten for dette er reell.
Derfor er den kommuneplanen vi nå skal forme; verktøyet, det som kan sørge for at Balsfjord kan bestå som egen kommune. Den demografiske utviklingen med 30-40 barn født pr år og 80-90 som går ut av tiden, sammen med svak økonomi, er den harde realiteten. Det handler om å legge til rette reelt for næringsliv, bygge- og bolyst, trivsel og trygghet i årene som kommer. Det vil kreve motivert og hard innsats i alle ledd som berører nevnte faktorer.
Vi må kunne legge frem en kommuneplan basert på folk sine reelle behov med fleksibilitet og høyde for utviklingen for kommende generasjon. Spørreundersøkelsen fra i fjor høst rundt reguleringsplanen for Storsteinnes er det tyngste kunnskapsgrunnlaget vi har i den sammenhengen.
Vi kan ikke fortsette med å la folk vente årevis med å få en tomt på størrelse med et frimerke når vi egentlig har plass til en fotballbane, for å billedliggjøre det litt. Jeg tror ikke jordbruket går under om det legges ut tomter der det i dag er dyrka mark, all den tid arealet allerede er vedtatt som et sentrumsområde, eller det blir utgått ei ekstra tomt på en landbrukseiendom.
Treg og ineffektiv saksgang dreper inititativ og følelse av å bli tatt på alvor. Det gjelder både for næringsliv og de som vil bygge seg bolig. Mitt inntrykk er at den største frustrasjonen ligger i det avsindige byråkratiet vi har skapt. En forvaltning hvor det politiske handlingsrommet er parkert fullstendig på sidelinjen av en statsforvaltning som utkonkurrerer lokaldemokratiet gjennom sin parallelle forvaltning.
Det er nå vi avgjør om vi må ringe til Tromsø eller Målselv for å snakke med ordføreren om noen år inn i framtida
Et annet eksempel som fra før ligger i kommuneplanen for fremtidig realisering er ideen om Balsfjordløypa. En skuterløype som skal gå fra Malangen til svenskegrensa over Fjellforskvatnet, gjennom Tamokdalen og mot Sverige. Med ni måneder vinter vil det være et trivselstiltak folk vil sette stor pris på, men noe myndighetene tier ned så godt de kan.
Den vil kunne gi grobunn for turistnæring som allerede har vokst seg stor. Vi må kunne ta i bruk området vi bor i, de naturgitte forutsetningene samt mulighetene vi har. Skal vi avfolkes må vi få klar beskjed om det.
Vi har videre en strandlov som praktiseres etter prinsippet for Oslofjorden. Det er ikke mye som ligner på Oslo her. Det kreves enhetlige naust for eksempel, takhøyde der mange stanger hodet i veggen uten at gamle byggetradisjoner vektlegges. Vis meg to naust bygd i forrige århundre som ser likeens ut. Her også er vi prisgitt dispensasjonsregimet.
Sånn sett har vi dispensasjonsordning som stadig minner oss på at vi er på etterskudd og nåde. Min påstand er at så lenge vi vedtar innenfor kan-prinsippet, og det ikke er i strid med norsk lov skal vårt handlingsrom være deretter når fordelene er større enn ulempene. Dette er i tråd med veileder fra regjeringen.no om lokaldemokrati som sier at lokaldemokratiet skal styre etter prinsippene om forholdsmessighet, nærhet og finansiering. Dette er hjemlet i kommuneloven av 2018 uten at det virker sånn.
Så kan man spørre om rettsgyldigheten av lovens fortolkning beror på formell autoritet eller riktig lovforståelse. Uansett blir det et skjønn til slutt og sist. Da er vel den nærmest til det riktige skjønnet den som har skoen på?
Sammelignet med vårt rettsvesen som bygger på at vi skal dømmes av «likemenn» er det å merke seg. I tingretten og lagmannsretten er det personer valgt ut fra folket meddommere i sakene som behandles der. Det er sjelden vi ser at fagdommerne omgjør saker der «lekdommerne» dømmer annerledes enn fagdommerne.
Samme prinsipp må da gjelde der et kommunestyre vedtar en sak. Et vedtak av folkevalgte hjemlet i kommuneloven skal da formelt ha samme gyldighet lik en dom avsagt av meddommere fordi kommunale vedtak også gjøres etter norsk. Dersom folk gjennom måten de møter på kommunens tjenestetilbud og av den grunn ikke føler seg velkommen, eller kjenner på tilhørighet og eierskap til området vi bor, bidrar det til negativ utvikling og fraflytting.
Høstens lave valgdeltagelse er et kraftig indikator på troen på politikkens innflytelse. Når 40 prosent ble sittende hjemme er det tydelig melding om at lokaldemokratiet betyr lite og ingenting for de. I tidligere nevnte spørreundersøkelse nevnes også mistanke om kameraderi og korrupsjon. Det er ren gift for ethvert samfunn og demokrati der ønskede løsninger er til salgs. Korrupsjon må bekjempes for det det er verdt der det oppdages.
Opplevd mobbing på skolen med manglende oppfølging er eksempel på erfaring som støter bort folk vi har bruk for. Grepene vi tar i dag vil ha grunnleggende betydning for vår kommunes fremtid og eksistens om noen år. Det er nå vi avgjør om vi må ringe til Tromsø eller Målselv for å snakke med ordføreren om noen år inn i framtida.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her