Jeg har lest aviser og fulgt med i politikken i fire tiår, og vel så det, men kan ikke huske å ha sett et så motsetningsfylt nyhets- og aktualitetsbilde som nå. Den ene nyheten slår den andre i hjel, og jeg klarer ikke å finne en eneste ren linje, hos noen. Det er kanskje særlig utenrikspolitikken og klimasaken som volder meg størst hodebry.
I det ene øyeblikket leser vi om Arctic Frontiers og nedsmeltingen ved polene og sviktende havis og smeltende isbjørn og torskens endrede vandring og hele elendigheta, og i det neste øyeblikket om alle de nye direkterutene fra utlandet som nå trafikkerer lufthavna i Tromsø, og hvor lys framtida er for mørketida. En kan være helt sikker på at det journalistiske innholdet i de to sakene ikke har en eneste forbindelse, selv om de henger nøye sammen.
Men det er som om de eksisterer hver for seg i to parallelle univers. Ja, vi slo alarm i den forrige saken. Men den alarmen gjelder ikke for denne saken, den er om noe annet, noe hyggelig. I tillegg kan man være helt sikker på at dersom saken virkelig gjelder klima, og hva vi som samfunn må gjøre for å stoppe utviklingen, så kommer det en liten luring og napper oss i buksebenet: «Ikke glem at vi har en naturkrise også, vi kan ikke sette opp turbiner i urørt natur.» Så er vi like langt, og setter på kaffen i stedet (selv om vi burde vite at klimaendringer er naturens største fiende).
Det er bare en måte å håndtere en forvirrende verden på, og det er å søke kunnskap, å alltid ha flere spørsmål enn svar, og å være tro mot sine idealer
I utenrikspolitikken er det om mulig verre. Særlig hva angår Kina. Den ene etterretningsrapporten etter den andre advarer mot kinesernes stadig mer aggressive metoder for å skaffe seg informasjon og innflytelse, Nato-sjefen er klokkeklar i sine advarsler, vettige folk med innsikt i sikkerhetspolitikk nekter å sette seg i en kinesisk bil, helt overbevist om at hver kilometer logges i en kjeller i Shanghai.
Og på den andre siden: Vi arbeider fortrøstningsfullt med næringsfremme i Kina, vi byr dem Elkem og brukontrakter og sender tidenes største næringsdelegasjon, med kongen og dronningen i spissen, til Beijing. Erna vil ha frihandelsavtale, og nå er Espen der borte fordi «det er viktig å ha regelmessig dialog med Kina, som er en av de viktigste aktørene innen internasjonal politikk og global økonomi».
Samtidig, altså, som den norske etterretningstjenesten i sin 2023-rapport framhever Kina og Russland som de mest truende statene for Norge.
Russland, ja. Vi ruster opp det vi klarer og fyller opp ammunisjonslagrene for å vise styrke overfor Putin. Samtidig seiler atomkraft opp som populær kraftkilde her i landet. I den bransjen kommer man ingen vei uten å handle med russerne. Likevel mener småkommuner og oljeinvestorer som Borten Moe og eierne bak Norsk Kjernekraft, som gjerne vil utsette det grønne skiftet, at vi skal gjøre oss avhengig av vår største fiende for å få lys i husan.
Jeg blir ikke mindre forvirret dersom jeg forsøker å forstå innvandringspolitikken i sammenheng med demografiutviklingen. Nå skal vi lære av svenskene, som visstnok har vært for slepphendte, og heller se mot danskene, som på sedvanlig vis er steinhårde, også i innvandringspolitikken. Glem nødhjelp, her snakker vi kost-nytte. Gjør døren lav, gjør porten smal.
Samtidig har vi nesten sluttet å få barn i dette landet. Fødselstallene er i fritt fall, byjenter venter til de er på alder med sin egen bestemor før de muligens, ofte på finurlig vis, får barn. 25-åringer sveiper folk til høyre og venstre uten tanke på å binde seg til noen andre enn Telenor, og Venstre vil lage singelpolitikk. Vi må legge bedre til rette for single, sier de.
Jeg håper flere enn meg skjønner at dersom vi verken skal slippe folk inn i landet eller slå oss på lag med noen og føde to-tre barn selv, så tar det et par generasjoner før det bare er rein og fisk etter strendene. Det går rett og slett bare ikke opp, og jeg begriper ikke at ikke flere ser det og adresserer problemet.
Men Sylvi ser ikke ut til å synes det er vanskelig å stenge grensene med den ene hånda og skru på bemanningskrisen i helsa med den andre. Det er jo to helt forskjellige saker.
Oppå det hele kommer kunstig intelligens. Mens noen går rundt og skriker om roboter og KI og presenterer lister over jobber som forsvinner; forskere, journalister, advokater og bankfolk — poff, borte med et tastetrykk — så hører vi knapt om noe annet enn personellmangel, absolutt overalt. Truckførere, lærere, sykepleiere, snekkere, leger — på titusenvis i hver eneste sektor. Krise, jobbene forsvinner. Krise, vi har ikke folk.
Det er ingen av de nevnte problemstillingene som har enkle svar. Vår tid, kanskje mer enn før, er full av floker og dilemmaer, mye fordi teknologien ikke setter grenser for hva som tilflyter oss av informasjon — sann eller usann. Det er bare en måte å håndtere en forvirrende verden på, og det er å søke kunnskap, å alltid ha flere spørsmål enn svar, og å være tro mot sine idealer. I tillegg må man overhøre enhver noksagt som hevder han (ja, han) har Svaret.
Husk at det er sterke krefter som gjerne vil at vi skal føle at vi har gått oss vill i skogen, slik at de kan komme og leie oss hjem. Demagoger og autokrater lever fett i forvirringens tidsalder.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her