Et liv i frihet — endelig!

29. november 2022 klokka 14.09 ringte han Torgeir (Fylkesnes) meg — og han har aldri gjort det før. Jeg var på Kafé Pluss i kjelleren og spiste middag sammen med mor og far da han ringte. Da jeg tok telefonen og gikk opp trappen sa jeg: «Takk for sist! Har du gode nyheter?»

Jeg spurte fordi jeg visste at det var mange politikere som jobbet med saken. Da sa han: «Ja, endelig vi er enige at de som har sittet i kirkeasyl i mer enn fem år, får opphold på humanitært grunnlag». Og han fortsatte videre, mens jeg ble borte en liten stund. Jeg gikk opp og ned trappen og klarte ikke å stå stille. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Kroppen ristet og hjertet banket høyt, men jeg svarte ingenting etterpå. Jeg tenkte for meg selv; mente han det virkelig? Er det sant? Har vi fått løsningen?

Hadde så mye følelser, men jeg husker veldig godt to ord fra ham: «Ja, endelig!» Men jeg husker ikke resten av ordene. Det var morsomt at han spurte meg: «Er du der, Dilani?» Da kom jeg til meg selv. Jeg lurte på om vi kunne gå ut — og kunne vi dele det med venner? Da svarte han: «Du kan dele det med familien din og støttegruppa, men ellers må dere vente til etter pressekonferansen. Dere kan ikke gå ut nå, så dere må vente». Jeg skjønte ikke, hvorfor må vi vente igjen? Jeg turte ikke å stille flere spørsmål, og han hadde egentlig ikke tid! Jeg sa bare «tusen takk», jeg fant ikke mer å si.

Hør podcast med Dilani som gjest (artikkelen fortsetter under):

Etterpå gikk jeg ned i kjelleren igjen og fortalte til foreldrene mine. De sa: «Er det sant? Fikk vi endelig svar? Kan vi tro på dette?» Jeg fikk mange spørsmål fra dem. Da tenkte jeg for meg selv: «Har jeg forstått det riktig». Ja, han sa «endelig», så det må bety at de fant ut en løsning.

Det var mye rare følelser og tanker. Vi gråt og spiste ikke mer. Det ble stille en liten stund. Så gikk jeg på kontoret og fant venner fra støttegruppa der. Jeg bare banket på døra og gikk inn der, og fortalte og klemte dem. Jeg så en som gråt sammen med meg. Vi snakket ikke noe mer, vi ble bare stille. Så ringte jeg til Kjellrun og fortalte det. Hun sa: «Hva, er det sant, Dilani? Herre mann! Vi kommer nå», sa hun! Så ble det bare tårer og klemmer.

Jeg har aldri tenkt at når den store dagen kom, ville det få frem tårer og stillhet. Jeg trodde at det skulle være latter og jublende glede. Men det skjedde ikke. Jeg skjønte at kroppen ville trenge tid til å forstå hva som skjedde, fordi vi har hatt så mange skuffelser. Den kvelden kom endelig nyheten i media, så vi begynte å tro at vi endelige var trygge og kunne tenke på fremtiden.

Vi er glade for at ordføreren og mange andre feiret frihetsøyeblikket sammen med oss. Jeg har aldri fått så mange blomsterbuketter, meldinger og telefoner før. Jeg fikk ikke sove denne natta, fordi jeg kjente på så mange følelser. Selv om kroppen er sliten, klarer hodet ennå ikke helt å forstå at det er sant. Det har vært sterke følelser. Dette var dagen vi hadde venta på i åtte år. Til slutt tok jeg Paracet klokka 03.00 om morgenen. Dagen etter gikk med til mange besøk og media.

Den første uka i desember var jeg opptatt med julespillet. Jeg spilte Maria-rollen for niende gang. Den 6. desember fikk jeg flere ganger telefon fra Kjellrun, men jeg var opptatt med julespillet. Når jeg var ferdig med julespillet, ringte jeg tilbake for å høre hva hun ville. Da forteller hun at «lensmannen har løst problemet, så dere kan gå ut». Da vi og alle trodde at vi måtte vente flere måneder før vi slapp ut av kirka, kom løsningen fra et noe uventet hold. Det var helt fantastisk. Han var en løsningens mann. For en flott og modig lensmann vi har!

Så fant jeg frem uteklær, men turte ikke å gå ut. Jeg satt i sofaen i våpenhuset i kirka og spurte mamma; «Tør vi gå ut?» Vi var redde for å gjøre det. Nei, vi klarte ikke å gå ut alene. Så jeg tenkte å spørre folk om å være sammen med oss til sentrum. Da gikk jeg på kontoret og spurte om noen ville være med oss ut. Vi turte ikke å gå ut alene. Da sa ja med en gang. Ordføreren var i kirka på et møte. Vi fortalte at vi fikk lov til å gå ut — da sa han at han ble med. Nå følte vi oss enda tryggere.

Det var snø på den dagen. Føttene mine var ikke vant til å gå på snø. Jeg grep hendene til en venn og holdt meg i handa hele tida. Jeg var nervøs og klarte ikke å gå så fort. Det var veldig rare følelser. Har vi fått endelig frihet? Så mange tanker i hodet. Mange folk tok bilder av oss, og ikke minst media. Da vi gikk inn på Amfi, da klarte jeg ikke å kontrollere tårene. Jeg gråt og gråt. Jeg var knust, men skjønte ikke hvorfor. Det var en helt spesiell opplevelse. De som har sittet i et fengsel lenge uten å ha gjort noe galt vil forstå hva jeg følte. Den dagen ble jeg født på ny.

På Amfi fikk jeg softis fra en god venn, og mamma fikk en bluse fra en butikk. Vi fikk mange klemmer og blomster fra kjente og ukjente. De gråt og feiret sammen med oss. Å, det var en helt spesiell dag. De ga varme — betydde mye for dem også! Jeg kjente ikke mange folk der i sentrum, men jeg skjønte at saken var godt kjent i lokalsamfunnet.

Jeg vil bruke denne anledningen til å få takke alle dere som har bidratt i kampen vår, slik at det ble seier til slutt.

Jeg vil først og fremst takke Gud som har vært med hele tiden, som har reddet oss mange ganger og gitt oss håp, kraft, styrke for hver eneste dag. Som har latt oss bevare helsa og bevart oss fra alvorlig sykdom. Som har kjempet denne kampen sammen med oss, og hele tiden sendt nye mennesker vår vei som har kjempet sammen med oss.

Jeg vil takke den aller nærmeste støttegruppa vår spesielt. Dere ga oss håp i hverdagen. Deres ord og omsorg betydde og betyr mye for oss. Dere ga oss håp hele tiden, uansett om vi fikk avslag fra UNE gang på gang. Jeg har ikke tall på hvor mange møter vi har hatt i disse årene. Takk til dere alle som har stått på, skrevet dikt, laget sanger, organisert fakkeltog, bakt kaker, solgt lodd, donert kunst, skrevet til politikere, møtt opp, arrangert bønnemøter, stilt opp og vært medmennesker. Dere bar vår sorg og håp sammen med oss. Vi er veldig takknemlige, og vi hadde ikke klart denne kampen uten dere. Ikke minst Kjellrun Skoglund. Kjellrun, jeg hadde aldri tenkt at du skulle bety så mye for oss gjennom alle disse årene. Takk for at du startet og ledet støttegruppa. Du er en kjemper for menneskerettigheter. Du er en stor inspirasjon for meg.

Det ble et stort politisk engasjement i saken, og folk fra de fleste partier har gjort noe og prøvd å finne løsninger i saken. Engasjementet til Torgeir Knag Fylkesnes (SV) ble avgjørende.

Takk til alle mediene som har omtalt saken og gjort den kjent. Det har vært et viktig bidrag i denne saka. Spesiell takk til Folkebladet som skrev om saka først. Jeg vil gjerne takke Morten Dokka i Folkebladet spesielt. Han skrev om denne saken over 40 ganger i avisa, og han gravde og stilte så mange spørsmål til UNE og politikerne. Hans innsats var stor og verdifull.

Tusen takk til alle dere som har oppmuntret oss, støttet oss, handlet for oss og hjulpet med praktiske ting. Takk til alle dere som har kommet hit på besøk når vi ikke kunne komme ut. Tusen takk til alle som har bedt for denne saken. Nå har vi vunnet friheten — og tusen takk til alle som har feiret og feirer friheten sammen med oss!

Nå har det gått to måneder, men vi venter fortsatt på oppholdstillatelsen. Så håper vi det ordner seg snart. Vi har flyttet i et hus nylig.

Tenk, i 1995 begynte jeg å flytte fra sted til sted og fra land til land. Nå er det endelig slutt. Nå lever jeg i eget hus, sover i eget rom. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg kan handle på egen hånd. Å, hvor deilig det er! Jeg har hatt en lang kamp i livet mitt. Nå kan jeg drømme og lage en plan for fremtiden. En ung voksen dame begynner på livet sitt igjen. Jeg må jobbe hardt videre, fordi tida går fort! Jeg har begynt på skolen allerede, og samtidig prøver jeg å jobbe. Det er så gøy! Livet er endret, men jeg får ikke ro ennå.

Nå trenger jeg pause fra mediaoppmerksomheten, og vil gjerne leve mitt eget liv og finne ut hva det egentlig betyr å leve i frihet i Norge.