«Det er klart jeg vil det skal bo folk i hele landet, jeg vil bare ikke bo der selv»

Demografien i Norge endres. Unge over hele landet, ja faktisk hele verden, søker seg mot mer urbane strøk. De færreste ser seg tilbake. Næringsliv, offentlige virksomheter, idrettslag og frivillige organisasjoner i distriktet mangler folk. Jobbene er der, tomtene er der og mulighetene er uendelig mange.

Nesten uansett hvem du spør, vil vedkommende si at det er ønskelig at det bor folk i hele landet. Det er da virkelig flott og viktig med «folk i husan». Men, hvem skal bo der? Hvis vi i fremtiden ønsker bærekraftige lokalsamfunn er vi kommet dit at det ikke lenger er nok at egen ungdom blir boende eller flytter hjem. Man må faktisk i også få unge fra storbyene til å ville prøve å leve livet sitt i mer perifere strøk. Jeg mener denne problematikken er en av de mest komplekse utfordringene vi som samfunn står ovenfor.

Med det som utgangspunkt er det derfor interessant å se regjeringens prioriteringer i sitt forslag til statsbudsjett. Her ønsker man altså bokstavelig talt å flytte penger fra bærebjelkene i mange norske kystsamfunn, for å betale for et stadig økende byråkrati. Man kan nesten få inntrykk av at regjeringen tror vårt utstrakte land utvikles best fra et kontor i Oslo.

Det man må forstå er at unge voksne i dag ønsker det mangfoldet som finnes i byer. Det være seg varierte kulturtilbud, cafeer, butikker, uteliv eller tilgang til flyplass og dermed det store utland. I tettbebygde strøk er det også flere mulige partnere, større variasjon i arbeidsmarkedet osv. Samtidig må man også ta med seg at få unge voksne ønsker å bo i et hus fra 60-tallet. I mange bygder vil alternativet være å bygge et hus — noe vanlige folk i dag ikke har mulighet til grunnet boliglånsforskriften.

Når vi ser på statsbudsjettet, som for øvrig økes med ufattelige 10,6 prosent, samt de de sakene regjeringen til nå har frontet, så kan man jo undres. Tenker virkelig regjeringen at alle de milliardene som skal brukes på reversering av Høyres reformer er det landet trenger?

Tror man det flytter folk til Loppa eller Sørvær bare for at fylkeshuset ligger i Vadsø? Tror man investeringsviljen, gründerånden og skapergleden spirer, når beskatningen på arbeidende kapital stiger?

Forventer man at folk flytter fra Oslo til Nord-Norge bare Senja Tingrett består som eget rettssted og hver bygd har sin egen politistasjon?

Er det god distriktspolitikk at bærebjelkene i så mange norske kystsamfunn, familieeide oppdrettsselskaper, må betale inn sin risikokapital til omfordeling, fremfor å videreutvikle sitt nærområde?

Hvis vi som samfunn virkelig ønsker å snu demografiutviklingen, er vi nødt til å gjøre andre prioriteringer og i større grad legge til rette. Unge voksne ønsker å oppleve mangfoldet av muligheter som finnes sentralt, samtidig som man kan bo og leve i distriktet.

Den logiske løsningen er en storstilt satsning på mobilitet. Det må investeres i ladestasjoner, som er så tilgjengelig at el-bil kan brukes av alle. Kollektivtrafikken må utvikles til å være et reelt alternativ, også i distriktet. Drivstoffprisen og andre kostnader til bil bør reduseres. Ikke minst; veistandarden i distriktet må heves betraktelig!

Samtidig bør mange tenke over hvorvidt konseptet med by-pakker og bomringer er lurt. Dette vil nødvendigvis heve terskelen for vanlige folk til å tørre å bosette seg utenfor bykjerner. Kostnader med parkering, bompenger osv. for å komme seg til jobb, trening og aktiviteter med barna er og vil være betydelig. Paradoksalt nok, mens regjeringen har økt det totale statsbudsjettet med over 160 milliarder, er det eneste rammeområdet man trår inn bremsen på samferdsel... Forstå det den som vil.

Avslutningsvis vil jeg understreke at Høyres politikk på ingen måte er perfekt, vi har ikke alle løsningene og vi har ikke fått til alt vi vil. Men, sammenlignet med regjeringens mange uforklarlig dårlige valg har Høyres motto aldri vært mer relevant: Politikk skal handle om å ha virkelige løsninger, på virkelige problemer for virkelige mennesker.