Det er nytt at jeg av og til kjenner på litt tungsinn. Det er ikke noen store greier, jeg rister det alltids av meg. Det er ingen diagnose, og jeg skal så visst ikke belaste helsetjenesten med saken, for jeg vet hva det er: For mye skjermtid, og for lite fellesskap. Jeg gjør for lite av det som er bra for meg selv og andre.
Jeg vet at jeg har mast om dette før, men likevel: Vi vet alle at det er sterke krefter i sving for å holde oss ved skjermen. De mektigste selskapene på kloden lever av at folk skroller seg gjennom livet. Facebook, Google, Amazon, X — til og med det vi engang kjente som det statlige Televerket lever av at vi forbruker data. Tellerskrittene får vi kastet etter oss. Det er data som er butikk.
Den franske økonomen Olivier Babeau, leder av tenketanken Institut Sapiens i Paris, utga nylig boka La tyrannie de divertisement (Adspredelsestyranniet). Her hevder han at fremtidens klasseskille ikke vil handle om lønn og kapital, men om bruken av skjermer, apper og internett.
Der andre hevder at verden blir et bedre og likere sted bare alle får tilgang til nettet, går Babeau andre veien. Hans forskning viser at de nye elitene vil være de som har kapasitet til å frigjøre seg fra skjermen og nytte sin tid til arbeid av ulikt slag, eller til å utvide sin mentale kapasitet gjennom lesing, samtale eller innøving av nye ferdigheter.
Jo lengre ned på den sosiale rangstigen folk er, hevder Babeau i et intervju med Weekendavisen, jo mer tid bruker de på skjermen. Det vil si, det er ikke skjermen i seg selv om er problemet, men det vi bruker den til. Man kan få tilgang til hva enn hjernen måtte formå av oppbyggelig innhold, men de sterkeste tilbyderne gir oss dessverre mye tanketomt og, over tid, nedbrytende innhold.
Men det er ikke bare de økende sosiale forskjellene gjennom uvettig skjermbruk som bekymrer Babeau. Det er også, for å komme tilbake til mine innfall av tungsinn, vår mentale helse. Man må skille mellom lykke og forlystelser. Det første er ikke summen av det siste. Mange doser dopamin gir ikke nødvendigvis serotonin, altså det kjemiske stoffet forbundet med lykke.
Det verste, synes jeg, er den snikende erkjennelsen av at den personen som sitter der og ikke får noe gjort, er meg
Så selv om jeg får forlyster meg selv og øker dopaminproduksjonen gjennom å sveipe meg gjennom sosiale medier på min telefon, og får satt en stopper for mulig kjedsomhet ved å sjekke nyhetene for n´te gang, så er det grunn til å tro at denne aktiviteten over tid virker kontraproduktivt på min opplevelse av lykke. Telefonen blir en slags depresjonsmaskin.
Menneskets fritid har historisk, fortsatt ifølge Babeau, vært delt inn i tre. Sosiale aktiviteter, hvor man er sammen med venner og gjør noe for samfunnet, for eksempel frivillig arbeid. Så er det den såkalt skolastiske fritid, hvor man leser, tenker eller trener opp sine ferdigheter i sport, musikk eller annet, og så til slutt den rene adspredelse.
Problemet er at den siste kategorien på veldig kort tid har fått en dominerende plass i vårt samfunn. Det faller sammen med at vi lever i umiddelbarhetens tidsalder, der vi ikke lenger lærer å sette våre personlige, umiddelbare behov til side, og heller ikke trenger å planlegge eller arbeide hardt, enn si lide, for å få stimulert behovene våre.
Vi holder oss også med et skoleverk der vektleggingen av det konkrete, umiddelbart nyttige aldri har vært større. Behovsutsettelsen som kommer ved å lære noe som ikke er anvendbart i nuet, men som likevel kan stimulere elevenes indre liv, fantasi og idérikdom, ofres til fordel for nok en mattetime i realfagløftets navn, som en direkteinnsprøytning i et evig voksende BNP.
Ett av de tydeligste bevis på at vi bruker tida feil, er det enkle faktum at vi aldri i menneskets historie har hatt så mye fritid, men heller aldri så mye stress og utbrenthet. Årsaken er åpenbar, og vi må våge å sette fingeren direkte på problemet og ikke la likhetskulturen lede oss inn i kulturell og åndelig fattigdom fordi den forbyr oss å si at noe er bedre enn noe annet.
Jeg tror vi kommer til å høre flere statsledere tale om verdien av sivilsamfunnet framover. Danske Mette Fredriksen gjorde det til et hovedpoeng i sin trontale nylig. Ikke bare fordi velferdsstatens omfang og kapasitet er på bristepunktet, men fordi flere ser at vår mer og mer innkapslede tilværelse må møtes med mottiltak.
Mine innfall av tungsinn, i den grad det kan kalles tungsinn, kureres med aktivt tilvalg av analog lesing, musikk, trening og samvær. Jeg synger i kor. Det kan synes tungt å tøve seg ut igjen litt over seks hver torsdag når man akkurat har kommet hjem, men det er påfallende hvor oppstemt, ja, lykkelig, man blir når sangen sitter sammen med de tretti andre.
Jeg må også øke min arbeidsinnsats i den frie tida, for jeg er ganske sikker på at det som kjennes tungt i mitt hode henger sammen med vissheten om at jeg, til tross for at jeg kan kjenne meg både stresset og travel, litt for ofte ikke gjør noe. Det verste ved å ikke gjøre noe, ifølge humoristen Storm P, er at man ikke vet når man er ferdig.
Det verste, synes jeg, er den snikende erkjennelsen av at den personen som sitter der og ikke får noe gjort, er meg.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her