Krise. Det er helt krise i den norske helsetjenesten. På gulvet, i ledelsene og et benektende storting. Men ordet krise har dessverre mistet sin verdi når vi trenger det mest, gjennom overdrivelser og tøv. For «Smør-krise», «valg-krise» og «lakseskatt-krise» har ingenting med et virkelig havari å gjøre.
Som at helsepersonell blir syke og tar livet sitt på grunn av arbeidsbelastningen. At alvorlige varsler føyses bort. At fagfolkene rømmer i det vi vet at eldre- og sykebølgen slår inn. Dette er rød alarm, noe som muligens handler aller mest om at en syk kultur har fått lov å befeste seg i sektoren.
En aksept av at ekstreme avvik er greit. At helt andre standarder for arbeidsliv skal gjelde i helsesektoren, enn ellers i arbeidslivet. Vi har hørt om den 35-årige legen Maiken som tok livet sitt i sommer. Om den nyutdannede doktoren som følte seg presset til å jobbe 102 timer i uka for å beholde stillingen. Om et legeopprør som nå samler alvorlige avvik fra samtlige helseforetak.
Dette kommer på toppen av alle varslene som sykepleiere har bragt til torgs de seneste årene. Bak disse sakene ligger mørketallene. Tusenvis av tause historier om helsepersonell som har slitt seg ut. Gått på veggen. Med sorg og fortvilelse måttet gi opp den yrkesveien de har investert enormt med penger, arbeidsinnsats og dedikasjon på. Fordi virkeligheten ikke gjør det mulig å utøve en forsvarlig variant av den jobben man utdannet seg til. At pasientsikkerheten og omsorgsdelen av yrket torpederes av systemet sjøl.
Fagfolkene er villige til å strekke seg fryktelig langt for å levere det pasientene trenger. For langt
Det kulturelle havariet ligger i at alt dette godtas. Avdelingsledere som bygger opp under presset om å jobbe uforsvarlig mye. Sånt fantes det også mange eksempler på for noen år siden da undertegnede jobbet på sykehus: «Tar du ikke denne trippelvakta blir det ekstra belastning på din kollega som allerede har tatt 14 vakter denne uka». «De ulovlige overtimene føres på ferieukene, så slipper vi tilsyn». «Nei, her praktiserer vi ikke lunsjpauser. Det krever tempo å jobbe med store, faglige utfordringer». Det er åpenbart at ingenting har blitt bedre siden jeg ble en av mange som skiftet beite.
Kulturen i helsevesenet og på sykehusene spesielt, resulterer i at den enkelte arbeidsmauren kan kjenne seg mislykket, upassende til jobben eller uønsket om hen ikke holder kjeft og følger den ulovlige normen. Kulturen i helsedepartementet må være preget av massiv hjernetåke, siden helseministeren stiller til debatt og sier at «Ja, men noen får dette til å fungere, så det skal være mulig», når hun står ansikt til ansikt med etterlatte og varslere av den syke, drepende kulturen.
Det faktum at ministeren ikke umiddelbart kopler inn både Arbeidstilsynet, politiet og eget lag for å sparke alle ansvarlige ledere som har signert Titanic-timelistene som gjør dedikerte fagfolk til vrak, beviser at helsevesenet er et tog som med aksept fra øverste hold skal spore av.
For det kulturelle havariet i helsetjenesten har de siste ti-årene handlet om kronisk underfinansiering. En politisk uvilje på nasjonalt og lokalt nivå mot å sette av nødvendige midler til sektoren, anstendige lønninger og nok spesialiserte døgnplasser. Det er merkelig, siden annet alvor som pandemi eller krig i Ukraina, raskt åpner slusene til pengebingen. Da brukes det situasjonen krever.
Men ikke når det gjelder helse. Selv om mangelen på personell nå er prekær på alle nivåer og i hele landet. Fordi det er tusenvis av oss som sitter på vitnemål med helsefaglige spesialiseringer som aldri vil tilbake til slike horrible forhold. Politiske ledere holder seg for øyne og ører og skjønner ingenting av de åpenbare sammenhengene.
Den onde spiralen brukes derimot som argument for å legge ned enda flere sykehjemsplasser og kaste enda flere ferske leger og sykepleiere ut i maratonvakter med krevende oppgaver de mangler opplæring i. Selvfølgelig ytes det også god behandling og omsorg. Enn så lenge. Men dette faktum er alt for ofte en konsekvens av at fagfolkene er villige til å strekke seg fryktelig langt for å levere det pasientene trenger. For langt.
Malins etterlatte mann har valgt den modige veien å stå fram med et tydelige varsel: Dagens helsetjeneste ødelegger de ansatte. Denne ekstra belastningen velger han å stå i fordi tragedien som rammet hans familie ikke må skje noen flere. Det vil kreve en kulturendring. Raskt.
En helt annen vilje til å sette av nok penger til sektororen. Skroting av foretaksmodellen som har feilet totalt i å drifte det offentlige helsevesenet som en fabrikk, der profesjonell omsorg skal presses inn i en absurd statistikk over produksjon.
Som ved et hvert havari må en uavhengig kommisjon på banen og granske hvor det gikk galt. Anerkjennelsen av helsepersonell må styrkes. Deres rettigheter må ivaretas, og lederne som driver rovdrift sparkes. Alternativet er at ingen av oss kan regne med adekvat behandling når vi brekker beinet eller blir gammel og krank. Det bildet bør det være ganske krise for samtlige å tenke på.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her