Å ikke ta stilling er på mange måter å la tilfeldige krefter eller bøller utnytte deg. Det er noe å tenke på når det nærmer seg lokalvalg her hjemme. Det er også noe å tenke på hver gang du velger hva som havner i din handlevogn. For klimakampen er en brutal match der de ulike sidene vinner eller taper på våre daglige beslutninger.
Hvilke matvarer vi kjøper eller om vi høster selv fra den ville naturen, har betydning. Det siste alternativet er som kjent en langt mer bærekraftig og miljøvennlig metode. Men det handler også om nøysomhet eller overforbruk av for eksempel klær. Hvilke statlige reguleringer vi aksepterer, som eventuelt tillater at det hoper seg opp gigantiske tekstil-søppelfjell i fattige land. Klimakrisen er et sjakkparti der vi alle er brikker på brettet, enten vi liker det eller ikke. Dette bildet kommer også til å bli stadig tydeligere. På mange områder.
Diskriminering av natur er den nye rasismen
Som vanlig er vi litt skjermet, her oppe i nord. Etter noen intenst varme uker har det blitt tørt i marka. Vi vanner plenen når vi gidder og ellers er det kleggen som utgjør den største miljøbekymringen i den daglige samtalen.
Bærene til ferie-desserten henter vi fra kjøledisken på butikken og den varme sommeren nytes. Så lenge vi velger å stenge ute all ubehagelig informasjon. For det er ikke bare slik at klimaendringene har skapt mer tørke, sult og død på det afrikanske kontinentet. Sånt som vi sluttet å bry oss om lenge før solbrille-nasking ble opphøyd til det ypperste tenkbare moralske forfallet. Mens debatten går het rundt norske velgeres kompromissløse rettferdighetssans, kryper den langvarige og intense varmen innover Europa.
I Spania er tørke og vannmangel blitt valgkampsak. «Illegal vanning i bærproduksjonen» er den nye kriminaliteten. For Spania er storprodusent og eksportør av bær. Også til Norge. Dermed er muligens din dessert dyrket på ulovlig tappet vann fra nasjonalparker som egentlig er vernet av Unesco. Sårbare og svært betydningsfulle oaser for planter og dyr. Naturlige lunger som nå holder på å tørke ut og dø, støttet av våre handlevaner.
Det finnes et knippe science- fiction-romaner fra det forrige årtusen som spår at mangelen på ferskvann skal bli den nye pesten. En gang der fremme. Når det nylig ble meldt om alarmerende varmerekorder i både Nord-Atlanteren og Antarktis, så står vi faktisk her. I plottets dramatiske kreshendo.
For når havet blir varmere trues eksistensen til en rekke dyr, værfenomener endres og blir mer ekstreme. Når polisen smelter og havet stiger oversvømmes land og jordbruksområder av saltvann. Samtidig og intens tørke gjør matproduksjonen vanskelig og til en miljøkriminell affære der ekstremistene vinner terreng.
I Spania seiler nå høyreekstreme partier fram, fordi de lover vannforsyninger til tørkerammede bønder. Dette vannet må de ta fra et sted og om de vinner valget ligger de sårbare vannreservene i nasjonalparkene særdeles tynt an, med alt dyre- og planteliv som lever der. Diskriminering av natur er den nye rasismen.
Så hvordan kan vi gjøre forsvarlige valg når vi fyller egen handlekurv? Oppdrettsfisken mates fra maisåkre som ødelegger regnskogen i Brasil, samt fiskemel som skulle vært menneskemat i den fattige delen av verden. Det er jammen ikke lett å leve som en høvelig bevisst forbruker. Men det er det vi må tilstrebe. I langt større grad. Trøsten er at det tross alt er mulig. Bevissthet krever kunnskap, kritisk refleksjon og motivasjon til å ikke fortrenge alt detsom er problematisk.
Vi må for eksempel erkjenne at mange varer, ikke minst matvarer burde vært merket med etisk røde flagg. Hva vi faktisk konsumerer blir nok det tydeligste politiske engasjementet de fleste av oss vil etterlate oss. Det er lett å stå for nulltoleranse rundt andres tabbekvoter, mens eget kjøleskap i praksis bekrefter støtte til både høyreekstrem og kriminell drenering av naturreservat. Eliminering av regnskog stimulering av sult som booster oppdretts-milliardærenes kampanjer mot norske skatter. Ord er ord mens handling er makt. Klimakrigen har for lengst nådd oss og vi deltar i kampene på daglig basis.
Privilegerte er vi derfor som enda har reelle valgmuligheter. Som for eksempel nå kan velge å sanke nymodne multebær. Søte og uten negativt avtrykk. Et langt bedre alternativ enn å sponse miljøkriminell bærindustri som med fakta på bordet aldri vil smake godt. Ikke engang med fløte og sukker på.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her