En ny æra eller en ny spiker?

Er nordnorsk fiskerinæring moden eller i det hele tatt bygd for auksjon av fersk fisk?

I en bransje preget av lange tradisjoner og etablerte salgsmetoder, tok den nordnorske fiskerinæringen et modig skritt da den første blåkveitefangsten forleden ble omsatt på auksjon. Introduksjonen av auksjonssystemet har skapt både begeistring og bekymring, først og fremst blant kjøperne. Spørsmålet som melder seg er om dette nye systemet kan komme til å utfordre de tradisjonelle blåkveitekjøperne som gjerne befinner seg litt utenfor hovedledene langs kysten, samtidig som det åpner opp for muligheten til å prøve ut noe nytt.

Salgssjef Willy Godtliebsen i Norges Råfisklag, som har jobbet lenge for å få på plass det nye systemet, uttrykker et ønske om å teste ut den tekniske siden av auksjonen og samtidig undersøke om det er interesse blant kjøperne. Hans optimisme er tydelig når han framholder:

- Poenget er å få testet ut den tekniske sida av dette, samt å få se om det er interesse blant kjøperne.

For en drøy uke siden fikk han endelig muligheten til å debutere med det nye konseptet.

Prisene som ble oppnådd gjennom auksjonen var oppsiktsvekkende høy sammenlignet med det som betales på «gammelmåten». Den første auksjonsprisen endte på 53 kroner og 35 øre per kilo blåkveite. De to første fangstene som ble solgt gjennom auksjonssystemet endte begge hos Gadus Norway AS i Henningsvær som vant budrundene. Først ut var Arvesen-båten «Norsild» fra Ibestad, etterfulgt av «Myrebas». Fangsten fra «Myrebas» som ble fisket langt nord på Tromsøflaket, ble solgt for 1,3 millioner kroner. Prisen på 53,35 kroner per kilo er to-tre kroner høyere enn den høyeste prisen som tidligere er oppnådd for blåkveite. «Myrebas» tjente teoretisk dermed 75 000 kroner ekstra gjennom denne nye salgsmetoden.

«Norsild» fra Ibestad fangstet lenger sør, på Trændjupet, men hadde ikke mer enn seks tonn på grunn av dårlig vær og vanskelige fangstforhold. Dermed ble auksjonen ikke like vellykket for deres del ettersom de ikke klarte å ta hele kvoten i ett og samme sjøvær. I tillegg hadde de kun Lofoten som utbudsområde for fangsten.

I så måte er det verdt å merke seg at for at fiskeren skal lykkes fullstendig med auksjonssystemet kreves det at fangsten er av en viss størrelse, samtidig som fartøyet ligger geografisk til for å oppnå et bredt utbudsområde. «Myrebas» som lå på Tromsøflaket hadde her et vesentlig bedre utgangspunkt enn «Norsild», med både full fangst samt potensielle kjøpere både fra Troms, Lofoten og Vesterålen som kunne by på fangsten mens båten fremdeles var til havs.

Auksjon som salgsmetode er ikke nytt i råfisklagssammenheng, spesielt når det gjelder fryst fisk. Forsøk med ferskfiskauksjon har på sin side ikke fått noen kontinuitet tidligere. Men med bedre kommunikasjonsmetoder tror man det åpner seg nye muligheter. Godtliebsen sier at når de har testet ut og høstet erfaringer, skal de evaluerer prosjektet med kjøperorganisasjonene. Samtidig sier han at så lenge det finnes båter som etterspør slike tjenester, ser han for seg at Norges Råfisklag må ha et slikt tilbud.

For skipper Dag Ivar Knutsen om bord i «Myrebas» er auksjonssystemet på ingen måter helt fremmed. Han sammenligner det med salg av sild gjennom Sildelaget, og påpeker likhetene mellom Råfisklagets system og Sildelagets. Knutsen ser på sin side blåkveiteauksjonen som en mulighet til å teste ut og lære mer om den nye metoden for ferskfisk i Nord-Norge.

Han er åpen for at det kan være både seire og tap på auksjonen, men mener det er en del av gamet. I et intervju med Kyst og Fjord minnes han en gang de seilte gjennom Tromsøysundet med sild på vei til Hopen i Lofoten for levering. En bedrift i Tromsø hadde akkurat lagt inn et bud som var ett øre lavere enn Hopen. Med 12 timers kjøring foran seg og en «gevinst» på 1.500 kroner, ble det et klart eksempel på hvordan auksjonen kan påvirke fortjenesten.

Sett i et slikt perspektiv kan nok hele gevinsten blåses ut og vel så det gjennom skorsteinen. Spørsmålet er derfor snarere hvor mye gevinsten faktisk endte på under blåkveiteauksjonen. Knutsen stiller seg tvilende til at «Myrebas» tjente 75.000 kroner ekstra gjennom auksjonen. For det går noe ekstra bunker på veien til Henningsvær, satt opp mot et regnestykke der de eksempelvis hadde levert på Senja.

I en bransje som er preget av tradisjon og etablerte handelsmetoder er det alltid en risiko knyttet til å prøve ut noe nytt. Men med den stadig bedre teknologien og kommunikasjonsmulighetene som er tilgjengelige, bør også fiskerinæringen være åpen for nye ideer og tilnærminger.

Auksjonssystemet for blåkveite kan være et stort skritt mot modernisering av fiskeomsetningen, samtidig som det åpner for større konkurranse og dermed ytterligere mindre marginer for mange tradisjonelle fiskeribedriftene langs kysten. Men vi skal ikke være redd for å teste ut nye metoder. Så gjenstår det å se om denne nye tilnærmingen vil bli en suksess, eller om den vil utfordre de tradisjonelle fiskekjøperne.

En ting er sikkert, det er bare ved å prøve ut nye ting at man kan oppnå reell fremgang og innovasjon i bransjen.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her