JEG BLE TATT av snøskred da jeg var 12 år. Vi var tre nabogutter som lekte sammen på en fokkskavl i Målselv, slik vi ofte gjorde. Plutselig løsnet hele skavlen, og to av oss ble fullstendig begravet. Jeg ble liggende på magen, helt fastklemt med armene langs kroppen, og kunne ikke røre på noe, kunne ikke puste. Tiden stoppet opp. Det gikk opp for meg at jeg sannsynligvis ikke kom til å få se foreldrene mine igjen. Panikken hadde slått inn for fullt. Jeg ropte av all kraft, men alt var helt stille. Ropet tømte lungene mine for luft. Det var ikke mulig å puste inn. Jeg forberedte meg på å dø.

TIL DERE SOM skal ut på påsketur eller bare skal ta en formiddagstur i lia eller på fjellet: Bruk alle sansene og en god del ispedd skepsis når dere gjør veivalgene. Går man i dag inn på varsom.no, så er ikke området hvor jeg ble tatt av skred avmerket som skredfarlig område. Dette gjelder nok også mange andre små områder med bratt terreng. Det er derfor ikke alltid at varsom.no gir fasiten på hvor ras kan gå, selv om det gir en veldig god pekepinn.

TROMS FYLKE troner helt på topp i Norge i forhold til antall personer som hvert år dør etter å ha blitt tatt av snøskred. Hver gang jeg hører at noen er blitt tatt av skred, og vet at de ligger der under snømassene, prisgitt sine kamerater eller hjelpekorps, så går det kaldt nedover ryggen på meg. 44 år etter hendelsen ved Nordmo i Målselv gjennomlever jeg hendelsen på nytt.

PLUTSELIG ER det noe som rører seg foran ansiktet mitt, og jeg får se en vott. Harald, vennen min hadde hørt ropet mitt. Han klarte på mirakuløs måte å unngå å bli begravd av raset. Han lette fortvilet etter sin bror Jens Inge og meg. Hans snarrådighet berget oss begge to. Etter noen minutter var vi alle fri og løst fra raset, fra snømassene som lå i bunnen av bakken. Dette var ikke noe stort ras, men skadepotensialet når raset først går kan være dødbringende for dem som utsetter seg selv for å bli fanget av rasets krefter.

OM MAN IKKE ligger unna rasfarlig terreng kan man ganske så plutselig bli liggende under snømassene. Dit er det ikke verdt å komme.

Erik Otto Evenstad. Foto: iTromsø