«Fiskesuppe har aldri smakt så godt som etter denne kraftanstrengelsen»

Prosjekt Superhardhaus

SISTE KNEIK: Utsikten fra Keipen er magisk. Her er jeg på tur opp siste kneika før jeg kan spenne på meg skiene og kjøre ned igjen.  Foto: Frode Wiggen

GODT HUMØR: Selv om lårene har sett sine bedre dager, er humøret på topp.  Foto: Frode Wiggen

meninger

Men la meg slå fast med en gang: fiskesuppen var utrolig god, uavhengig av at jeg hadde vært et par turer innom Keipen før jeg ble servert den nydelige delikatessen.

La oss ta det fra starten. Det er lørdag morgen 2. februar. Jeg står opp klokken 08.15 og gjør meg klar for avreise til Mefjordeidet hvor helgens store begivenhet finner sted — Sans Senja Skimo.

Helt siden oktober har jeg sett frem til denne dagen — som er et av delmålene mine for 2019. Den første beinharde konkurranse av fem — som til slutt skal kulminere i at jeg kan kalle meg selv for en superhardhaus.

På vei ut til yttersia skjønner jeg at dette kommer til å bli en meget fin dag. Blant annet passerer jeg Karl Olav Slorafoss som har stoppet midt på veien for å ta bilde av soloppgangen.

Frem mot start begynner det å blåse opp og jeg frykter at det skal bli slik hele veien. Men kort tid etter startskuddet — når vi har kommet oss opp et stykke — stilner det. Varmen kommer. Og jeg slår fast at dette skal jeg nyte.

Nyte gjør jeg. Helt til konkurranseinstinktet slår inn. Jeg oppdager at jeg ikke ligger på sisteplass, som var min spådom foran det hele. Jeg bestemmer meg for at jeg skal prøve å gi jernet så mye jeg klarer og se hva det holder til.

Jeg ankommer Keipen for første gang. Så langt så bra. Jeg «booter» opp de siste 50 meterne og blir møtt av et helsikes vindfaenskap. Her er det bare å få på seg skia og få kjørt ned i ly igjen. Jeg setter utfor. Det river i lårene nokså kjapt og jeg må ha noen pauser på tur ned.

Jeg ankommer vending nokså samtidig som dr. med Steinar Konradsen, som fikler med splitboardet som skal gjøres klar for oppstigning igjen.

Jeg får en god og lang slurk lunken solbærtoddy av flagstaff Leif-Gunnar Arnesen før jeg setter avgårde opp mot Keipen igjen.

Jeg er ved godt mot og setter avgårde i samme tempo som ved første oppstigning. Jeg kjenner pusten bak meg. Det er doktor Konradsen som tar meg igjen. Jeg slipper han forbi. Og innser at tempoet mitt på andrerunden ikke kommer til å være like bra som første runde.

Men jeg biter tennene sammen og kommer meg til slutt til vindkaoset på Keipen. Samme prosedyre igjen: få på skia og kom deg ned i ly igjen.

Det river godt i lårene. Ekstremt godt. Det er uhorvelig tungt å kjøre ned. Jeg må ta det rolig og hvile lårene. At så mange har vært før meg og laget en kulekjøringsbane på tur ned hjelper ikke akkurat. Men det går. Jeg nærmer meg mål og passerer faktisk to stykker like før mål (han ene lå fast på tverra, men kom seg løs heldigvis). Vel i mål, er jeg sliten. Veldig sliten.

Men du verden, for en fantastisk idrett. For en fantastisk tur. Med minimalt med randonée-trening i banken, klarte jeg til min store overraskelse å bli nummer 14 av 24 mosjonister. Det er absolutt helt innafor.

Etter å ha fått på tørt tøy bar det rett til mat-teltet der damene disket opp med nydelig fiskesuppe — som smakte ekstra godt i dag.

Nå gjenstår fire beintøffe konkurranser før jeg kan kalle meg selv en ekte superhardhaus. Og aldri har troen vært sterkere på at jeg skal klare det.