En bauta i lokalsamfunnet er falt. Birger Caspersen døde 24. juni, og begraves fra Finnsnes kirke i dag, onsdag 6. juli. Han ville ha rundet 90 år 11. oktober i år.

Birger hadde enorm omsorg for andre. Han var en som holdt taler og minneord — en som alltid stilte opp for andre. Nå er det han det skal handle om i minneords form. Et langt og særdeles aktivt liv er over, og vi er mange som har mye å takke han for.

Det går knapt an å overvurdere Birger Caspersens innsats i lokalsamfunnet. Han var aktiv i politikken for sitt kjære Høyre, i Røde Kors, i Lions, i Odd Fellow og i mange andre lag og foreninger. Han sto i spissen for 17- maifeiringen på Finnsnes i en årrekke — stolt som en hane presenterte han årets program på scenen med sin karakteristiske 17. maisløyfe, som jeg hadde inntrykk av ble lengre og lengre for hvert år. Han var umåtelig stolt av Norge, av Finnsnes, av lokalsamfunnet han var en drivkraft i.

Birger hadde en lang karriere i Forsvaret, blant annet som leder av Forsvarets Proviantmagasin på Finnsnes med majors grad. Da han ble pensjonist i 1992 var det ikke snakk om å ligge på latsida. Han bidro blant annet med miniportretter av folk i Radio Midt-Troms, som Folkebladet drev på den tida. Da jeg begynte i Folkebladet i februar 1997 troppet han samme dag opp på redaktørkontoret og tilbydde sine tjenester. Han foreslo en serie med portrettintervjuer med spennende lokale mennesker fra Midt-Troms. Det ble en lang serie, som skulle vise seg å vare i 25 år. Han leverte portretter hver lørdag til spalten «Rett fra levra» og senere «Rett på sak» — i alt ufattelige 1.300 intervjuer! Det må være norgesrekord.

De første intervjuene ble skrevet for hånd og levert til setteriet på Folkebladet. Men det spesielle med Birger var at han ikke var redd for det nye: Han ble datakyndig, tok journalistutdannelse da han for lengst hadde passert 60 år, og de siste årene leverte han intervjuer også på video. Og han skrev om kultur og andre begivenheter, dekket alt fra Heimkomstdager i Rossfjord til Motorbrøldager på Gibostad og Millionfisken på Sjøvegan — og han skrev innsiktsfulle og levende reportasjer om sine mange reiser verden rundt. Den siste store reisen gjennomførte han midt under pandemien. Det ble reportasje av det også.

Birger var innom avishuset hver eneste dag – unntaket var når han var på sine ekspedisjoner i inn- og utland. Han kom for å høre om vi trengte han til et oppdrag, men aller mest for å slå av en prat og snappe opp siste nytt. Han var levende opptatt av alt som rørte seg i lokalsamfunnet. Også av lokalavisas ve og vel — og han bidro i mange år som både styreleder og styremedlem i Folkebladet. Og han stilte alltid opp når vi trengte han i redaksjonen, og leverte alltid med militær presisjon. Ordet «nei» fantes knapt i hans vokabular.

Jeg hadde også gleden av å bli godt kjent med Birger privat. Han var en nær venn av mine foreldre, og feiret i mange år nyttårsaften hjemme hos oss på det som også var mine foreldres bryllupsdag.

Og hans romslighet fikk jeg virkelig demonstrert mens han var sjef på Forsvarets Proviantmagasin (der Rema 1000 ligger i dag) på Finnsnes. «Proven» som vi kalte det, var den ultimate fotballbane for oss unger på «Haugen», med garasjeporter som var perfekte som mål. Men det gikk som det måtte gå — en dag smalt ballen i et av kontorvinduene som gikk i tusen knas. Og synderen var meg. Da jeg med bøyd hode troppet opp på major Caspersens kontor for å be om «syndsforlatelse», ble jeg møtt med et smil og en karakteristisk haugesundsdialekt: «Sørg nå for å treffe målet i fortsettelsen». Jeg tror han så på det som en samfunnsoppgave å holde oss Finnsnes-unger med fine forhold for fotball.

En usedvanlig samfunnsengasjert og omsorgsfull mann har forlatt oss. Tankene går til Anne og Ove og Birgers øvrige familie. Og til hans store vennekrets.

På vegne av tidligere og nåværende ansatte i Folkebladet vil jeg si tusen takk. Vi minnes Birger med stor takknemlighet og respekt.

Steinulf Henriksen

sjefredaktør