Av alle menneskene man støter på i sitt livsløp, er det noen få som skaper slikt inntrykk at de totalt endrer hvem man er. Min onkel Gunnar var en sånn.

Det heter seg at man trenger gode forbilder i livet. Jeg vet ikke om Gunnar ville vært den beste «life coach’en» man kunne fått. Til det, var for mange av hans livsvalg av typen en ikke nødvendigvis anbefaler – gamblingen, rundene på byen, valget om ikke å gifte seg eller kjøpe hus – likevel var han på noen områder den desidert viktigste inspirasjonskilden.

Mandag gikk han ut av tiden, men historiene han etterlater seg vil forbli folklore i årtier, både i slekta og på hjemstedet. I Landstryker-trilogien til Knut Hamsun blir vi kjent med karakteren August, som har reist til Arabia, opplevd det som er å oppleve, har grensesprengende ideer og stadig ender opp i et eller annet uføre. Akkurat sånn var også Gunnar. Vandrehistoriene om ham kunne fylt adskillig mer enn en trilogi.

Ved flere anledninger var han styrtrik. Innstillingen han hadde til livet, gjorde imidlertid at det kjapt var blåst bort igjen. Da han første gang vant over to millioner på hest (!), gjorde VG et intervju med ham, hvor han moret leserne med å fortelle: «Det passet i grunn bra, for i går brukte jeg en formue på restaurant».

Gunnar fikk aldri barn selv. I stedet gjorde han det til sport å ødelegge barneoppdragelsen som hans to brødre forsøkte å få til. Da jeg var åtte år, ble for eksempel broren min og jeg tatt med på Tottos kiosk, og han la en femhundrelapp på disken og sa at den skulle vi ha sjokolade for.

Han jobbet på den tiden i Nordsjøen, og tjente adskillig bedre enn alle andre vi kjente. Uansett, så kom han med formaningen at vi kun skulle ha 10-øressjokolader. «Og sørg for at de teller alle sammen, sånn at dere ikke blir lurt», la han til.

Etter at to kioskansatte hadde strevd med å fintelle 5.000 sjokoladebiter, tok han oss med hjem i taxi. Han satte oss av utenfor huset, men hadde selv tenkt seg videre på byen. Og idet vi gikk oppover bakken med en søppelsekk full av godsaker, ropte han til oss:

– Og har dere ikke spist det opp før i morgen, så får dere ikke mer.

En annen bror, Pål, ble utsatt for noen av hans mange «pranks», og særlig da han vendte tilbake etter ett år som utvekslingsstudent i Venezuela. Gunnar hadde avtalt at de skulle møtes kl. 18.00 på utestedet Lille Tromsø i Oslo. Selv om Onkel var pertentlig med tidspunktene, var han denne gang ikke til stede da Pål ankom.

Stedet var rimelig tomt, så han ble sittende alene på et rom. Plutselig kom en latinsk-utseende, ung dame spaserende forbi. Hun gikk opp til baren og stilte seg med ryggen til den, mens hun «scannet» rommet. Ettersom det ikke var noen andre der, stoppet blikket raskt på Pål, og hun gikk rett bort til bordet der han satt.

Etter å ha utvekslet noen setninger, ble det raskt slått over til spansk. Hun var nemlig fra Spania, men studerte i Oslo, og Pål var ivrig med å vise frem språkferdighetene fra utvekslingsåret. «La meg kjøpe deg en øl», sa hun, og selv om broren min var frempå for å være «gentleman», ble dette bryskt avfeid.

Han hadde imidlertid vært mann nok til å ordne en stol ved siden av seg, da hun vendte tilbake med en øl til hver, men i stedet for å sette seg der, plasserte hun bare ølene på bordet og satte seg på fanget hans. I hodet til Pål gikk nå planene om bryllupet de skulle ha, men drømmen ble forstyrret av onkelen som kom vandrende i bakgrunnen med et bredt glis om munnen.

Selvsagt var det for godt til å være sant. Jenta var fra Sør-Amerika, men ti år eldre enn oppgitt, og gift med en kompis av Onkel Gunnar. Det velregisserte showet han hadde satt opp, var planlagt i dagevis, hvor jenta var nøye drillet på hva hun skulle si. Å legge så mye energi i å få til en god historie, var noe vi etter hvert bare omtalte som «Gunnar spesial».

Å vie mye tid til tullball er noe jeg selv har tatt med meg, og som jeg håper at mine barn også viderefører. «Hvorfor?», tenker noen. Jo, fordi midt oppi alt som er blodig alvor, trenger man noen surrealistiske historier og opplevelser for å løfte oss opp. Den økonomiske «bekmørtna» kan nemlig lyses opp av moro som ikke koster noe som helst.

Jeg husker for eksempel at vi som barn ble tatt med på kafé for å skrive tullejulekort til vennene hans. Konseptene varierte hele tiden. Ett ble skrevet på arabisk av en han tilfeldigvis traff på kafeen, et annet med en håndskrift som ikke var mulig å lese. Han fikk også lillebroren min til å skrive voksent innhold med skrifta til en seksåring. Det var en fest å være med på, og særdeles bra for å få flyttet på noen av de rigide oppfatningene man hadde om hvordan tingene skulle være. Gunnar var vår egen, private Monty Python – som vi forgudet og så frem til at skulle komme på besøk.

Han var svoren gambler, som sagt, og hadde store tippelag han bidro med fagkunnskapen til. Hest hadde han peiling på, så kompisene stolte på hans anbefalinger når kupongen skulle fylles ut. En av dem var bare halvinteressert, og pleide hver helg å ringe etter at løpene var unnagjort, for å høre hvor mye de hadde vunnet.

Dette mønsteret kjente Gunnar godt til, så en gang kameraten ringte, hadde telefonen på kødd blitt satt over til eks-kona, som han det siste året kun hadde hatt å gjøre med gjennom rettsvesenet. Både han og den tidligere kona ble så paffe av dette plutselige telefonmøtet, at det som advokatene hadde slitt med å få ordnet i månedsvis rundt barna, på et øyeblikk ble løst.

Skamløsheten kan være et effektivt våpen, visste han. Og mange ganger førte det noe godt med seg. Å smelle til med utsagt av typen: «Det er bare tøv det alle sier at du ikke kan lage mat», når man får kanonservering, var for ham en måte å finne ut hvem de andre ved middagsbordet var. De som tok seg nær av et slikt utsagn, var ikke verdt å kaste bort tiden på, mente han. Jeg må innrømme at jeg har rappet dette trikset, til eget bruk.

Dette er ikke ment som noe minneord – mer som en påminnelse om at alle trenger en gær'n onkel i livet. Fyren er borte og vi sitter med gode tanker om ham, men telen i bakken gjør at minnestunden er utsatt til utpå nyåret. Dette, med mindre urna som skal sendes til Nord-Norge blir borte i juleposten.

Det ville i så fall blitt et perfekt, absurd punktum for en usedvanlig spennende mann.