ETTER 11. september 2001 sendte Clear Channel Communications ut en sangliste til sine radiostasjoner i USA. Oversikten bestod av låter de mente burde håndteres med litt omhu. I memoet ble begrepet ”lyrically questionable” brukt, og listen referte til 165 sanger fra forskjellige artister. Bandet med flest låter på listen var AC/DC med hele syv titler. Innimellom finner vi ”Bridge over troubled water” av Simon og Garfunkel, ”Ob-La-Di, Ob-La-Da” av Beatles og ”Stairway to Heaven” av Led Zeppelin.

UNSONGS Pål Moddi Knutsens utgivelse presenterer med intensitet og kunstnerisk integritet tolv forbudte låter fra hele verden.

BANNLYSTE SANGER

er et relativt begrep, og betegnelsen forteller ikke nødvendigvis annet enn at de til sine tider har opprørt maktutøvere. Når Pål Moddi Knutsen nå har valgt ut tolv låter fra like mange land og artister, ligger det faretruende nær at et slikt album kan ende opp både med å virke fragmentarisk og sprikende. Er du i tillegg selv artist fra et land som scorer høyt på levekårsstatistikken, kan et slikt konseptalbum lett få noe spekulativt over seg. Du skal manøvrere godt og ha sterk kunstnerisk integritet for å yte tekstene den rettferdighet det fortjener. Det er forskjell mellom å lage en cover av Beatles og Victor Jara.

UNSONGS favner da også vidt, blant annet med ”Where Is My Vietnam” av Vièt Khang, ”Eli Geva” av Richard Burgess og ”Oh My Father, I Am Joseph” av palestinske Mahmoud Darwish. Spranget er stort fra martyren Jara til Kate Bush, fra Billie Holiday og nobelprismottageren Liu Xiaobo til russiske Pussy Riots ”Punk Prayer”. I denne helheten inngår også ”The Shaman And The Thief”, en tradisjonell samisk sang, der Mari Boine bidrar. Det kan diskuteres om den engelske språkdrakten er den som går best overens med låten og Boines stemme, men valget er forståelig og tilgivelig, for det fungerer.

DETTE ER materiale som kler Moddis såre, uttrykksfulle vokal så godt. Han binder det hele sammen og sørger for at både enhet og kunstnerisk integritet ivaretas. Med viserockens arrangement og musikalske uttrykk antydes også referansen til den klassiske protestvisen. Resultatet er et prosjektet som aldri taper intensitet, og som heller ikke blir bittert. Unsongs er et sterkt album, kanskje det albumet Moddi egentlig hele tiden har vært ment å lage, og det er vanskelig å tenke seg en annen artist som kunne ha gjort det bedre.