Det er publikumsrekord på Roskilde da Eminem opptrer den 4. juli i år. 110 000 tilskuere er samlet for å se rap-stjernen i Danmark for første gang. Fra der hun sitter på scenen, ser Live hvordan det lyser i mobiltelefoner og lightere i et hav av publikum som virker endeløst. En flammekaster skyter ut en ildsøyle. Live kjenner varmen fra pyroshowet i ryggen.
– Det var s’gu en fantastisk opplevelse...
Live snakker mer dansk enn norsk etter mange år i Danmark. Hun er klassisk utdannet fra Tromsø, Trondheim, København, Zagreb og Chicago, og siden 2011 har hun hatt sitt eponyme og dobbeltrefererende LiveStrings, en strykekvartett som har samarbeidet med et utall verdensartister innenfor klassisk, pop og rock; med Kanye West, Michael Bublé, Jon Lord: Listen er for omfattende til å gjengi, vil du la deg imponere, er det bare å sjekke ut hjemmesiden til LiveStrings eller følge det musikalske eventyret på Instagram eller Facebook og Youtube. De har opptrådt over hele verden, foran publikumsmasser få kunstnere er forunt å samle, har turnert med med de største danske artistene, spiller på Lukas Grahams siste album, og før jul inngikk Live ikke mindre enn tre platekontrakter. Og i går var lanseringen av albumet Natsværmeri, Lives eget prosjekt med Bent Fabricius-Bjerre og LiveStrings, som kan høres på Spotify og iTunes. Den 5. september opptrer de for en allerede nå nesten utsolgt konsertsal hos Danmarks Radio, en sal som rommer 1800 tilhørere.
Men om du er aldri så profesjonell og har musikken som yrke, er det umulig å være upåvirket av å få dele scene, å være en del av en av verdens største artisters musikalske uttrykk foran et hundretusentalls publikummere. Det er å sette seg inn og gjøre det man skal, samtidig som man bare nyter det vilt og er hundre prosent til stede hvert sekund, smiler Live:
– På turneen hadde Eminem en lead-fiolinist som tok kontakt med meg etter å ha funnet oss på nett. Tidligere på dagen hadde vi prøve, og så var det rett på. Eminem selv kom direkte til konserten, visstnok med en privat jet! Men vi hadde kontakt på scenen, og det var vanskelig å konsentrere seg når han løp rundt deg. Han er jo en legende; bandet spilte helt fantastisk, og det var en kjempeopplevelse å spille med dem, forteller hun.
Roen til fordypelse
Du har alle forutsetninger for å bli musikalsk når du vokser opp i Grunnvåg på Senja. Sangsvanene på vannet, hestene hjemme på gården – og roen. Å vokse opp på landet gir rom til fordypelse. I førsteklassen startet Live med klaver og trompet. Første konsert var i kirken, og der fremførte hun Uriah Heeps «Rockarama» på klaver. Nettopp sjangerbrytningen skulle bli betegnende for så mange av hennes kommende musikalske prosjekter.
– I tillegg til de andre instrumentene, fotball og speider! – begynte jeg på cello i tredje klasse. Vi hadde en utrolig dyktig cellist på Finnsnes, Karin Nielsen, og far sa til meg at jeg kunne ikke gå glipp av en slik fantastisk musikalsk ressurs. Grunnen til at celloen fanget meg, var samspillet med de andre i et orkester. Tenk å få sitte midt i et stort symfoniorkester og spille på sin lille, store cello! Og den lille stemmen ble blandet med alle de andre, og til sammen ble det den villeste og smukkeste musikk. Det var så mange barn og ungdommer som var utrolig dyktige, man ble inspirert og ville bare gå hjem og øve som en gal etterpå.
Når man i tillegg gikk på en liten skole med bare ti elever i klassen, var det også fint å møte andre barn og være i et annet miljø. Dermed ble det kult å spille cello.
– Jeg fikk så mange gode opplevelser, fra Troms Ungdoms Symfoniorkester og fra vårt strykeorkester på musikkskolen på Finnsnes. Jeg hadde øve-dagbøker hvor jeg noterte hvordan jeg øvde og hvordan jeg kunne bli bedre. Og på samme vis trente jeg hestene våre! Jeg var vel bare strukturert, målrettet – og så hadde jeg så mye energi og lyst til å lære.
Hun husker alle lærerne, samlingene og prosjektene som unge musikere fikk være en del av. Strykekvartett og celloensemble på musikkskolen, den skjønneste kammermusikk og Barents kammerorkester hver sommer, med ungdommer fra hele barentsregionen under ledelse av Wolfgang Jahn fra Tyskland.
– Helt utrolig inspirerende. Politikerne skal huske på hvor utrolig viktig disse opplevelsene er for unge musikere. Å støtte musikkskolene og slike prosjekter gir så mye! sier hun.
Privilegert
Med LiveStrings har hun flere roller, ikke bare som utøvende cellist, men også ved å organisere, booke, være manager, økonomiansvarlig, PR-kontakt og bindeledd mellom musikere og artister og plateselskap. Nytt er at hun selv skriver musikk, både til egne og andres prosjekter. DR-serien «Herrens Veje» ble nylig vist i Norge. Der spiller Live temaet og åpningslåten. Den beste følelsen som finnes, er å gå hjem med en ny sang som ikke eksisterte før man kom i studioet, mener hun. Som utøver er du utrolig privilegert når du kan arbeide som kunstner på full tid. Som publikummer kan man bare ane arbeidet bak for å være musiker på internasjonalt nivå.
– Man har i prinsippet aldri fri. Man skal alltid øve mer og forberede nye konserter. Og det betyr så mye, for det er jo musikken som driver en. Det kreves at man er i supergod form hele tiden, og da må man trene. Jeg øver på mitt klassiske repertoar hver dag bak en uendelig stabel noter – det blir aldri kjedelig!
Det klassiske repertoaret har kanskje også gitt henne den største konsertopplevelsen av dem alle. For to år siden var hun solist med Neubrandenburg Philharmonie i Haydns cellokonsert.
– Normalt har jeg det best med å være en av cellistene som sitter i orkesteret. Men det var så sterkt! Hele prosessen, øvingene i forkant – og så å sitte foran orkesteret som solist.
Det er et stykke dit frem, fra en av hennes første konserter som cellist i gymsalen på Finnsnes ungdomsskole: Det var mange virkelig gode musikere i kammerorkesteret, syntes Live, og var litt engstelig for soloen som hun skulle fremføre.
– Og da jeg skulle spille alene, oppdaget jeg at jeg hadde glemt støtten som cellopinnen skal stå i, så celloen bare gled rundt på gulvet. Heldigvis hadde jeg pensko med gummisåle som satt perfekt på gulvet. Så jeg tok av meg den ene skoen, satte cellopinnen nedi og spilte stykket mitt med celloen på lakkskoen i gymsalen.
– Det må ha sæt ret sjovt ud – !