At det finnes et band kalt Senjahopen kan fra tid til annen skape forvirring blant folket. Når du i tillegg får vite at de ikke har opprinnelse fra Senjahopen på Senja som tankene dine først resonnerte til - blir ikke tankespinnet noe saktere.

Men fortvil ikke.

Så fort låt nummer en treffer sin første tone forsvinner all tvil og Senjahopen gir automatiske forventninger til resten. Noe er til tider like svart og dramatisk som navnetvillingen på yttersida av Senja, mens annet igjen er like sprudlende som ei nyåpna Solo.

Med andre ord ei skikkelig variert skive som inneholder mange godsaker.

Med ny mann i skuta har altså gjengen i Senjahopen vokst seg større og større de siste årene. Jim Johansen straffet bassen før han måtte avvikle og gav tittelen videre til Thomas Hough. Henrik Sandnes fra Moen i Målselv er som kjent vokalist, målselvingen Kent-Remi Gabrielsen har trommestikkene, pianisten er Marius Lerskallen fra Oslo og sist men aldeles ikke minst – Petter Pogo fra Seines i Nordland på gitar. Ei god blanding av flere opprinnelser.

Og nå er de altså ute med sitt tredje album, etter debuten i 2010 med ”Bli med på Yttersia”, en EP, en julesang og noen singler.

Men om vi nå går tilbake til start, så er låt nummer en, Med Innsida Ut ei for så vidt tøff rockelåt. Den kan kanskje til tider bli litt for mektig, men jevnt over gir den et godt inntrykk og skremmer ikke lytteren vekk. Videre kommer det kjente Kjærlighetsbrevet, som er litt vel tørr i starten før den speeder på med litt mer liv, og dette er et godt eksempel på at Senjahopen ikke holder noe tilbake. I refrenget får vi nemlig bli vitne til et knust kjærlighetsliv og Sandnes brøler på med ”Å du kan reis te helvette.”

Tredjemann er et av høydepunktene på albumet, og har du ikke allerede latt foten i takt gjør du det nok nå. Tida og Veien er ei låt som helt sikkert kan nynnes på. To tomme hender og Førr en dag er litt mer nøytrale i status og er to helt OK hørbare sanger, men spesielt sistnevnte kan til tider bli veldig stressende og er nok noen hakk for ivrig. Nummer seks derimot, gir med en gang assosiasjoner til tittelen og Skodda har et noe mystisk lydbilde. For øvrig var det veldig greit å få senke blodtrykket litt for det ville vært overraskende om tempoet ikke steg igjen.

Noe det gjorde. Derimot ikke så mye, men nok. Opp i røyk gir nesten assosiasjoner til scenene i Himmelblå, hvor de kjørte eller syklet rundt mellom gress og strå på en litt øde vei. En skikkelig natur-sang, i fakt og fære.

Mens noe plutselig drar neste sang deg sporenstreks inn i sommeren med sol, varme, hav og grønt gress. Fellesferien har et nesten litt søtt og artig lydbilde og her også er det fare for vrikking av hele kroppen mens man synger med.

Og det stopper ikke her. De to siste låtene på albumet er også to gladlåter, og avrunder albumet på en tøff måte.

Senjahopen har skapt et glimrende album, for selv om det er rom for forbedring på enkelte steder gav det en god mersmak. Konklusjonen nå er at vi ønsker mer, mer, mer…! Litt mye tempovekslinger og noen ganger hakket for raskt – men som regel på bakkeplan. Senjahopen er seriøst useriøse, og ønsker man seg en god latter får man nok det og på grunn av den til tider hysteriske teksten.

Terningkast: 5