Og det kan diskuteres om det var godt for trommehinna – som for øvrig fikk gjennomgå og vel så det av de kraftige slagene til trommis Patrick Falchner – å høre EP-en tre ganger på rad. Likevel var det kult. Sort som himmelen klokka fire på natta i desember, hardt og brutalt som en dårlig vær-dag på yttersida av Senja – en mørk og sårbar utgivelse om kjærlighetssorg.
For det er jo egentlig den rette sjangeren og en perfekt modell av kjærlighetssorgen – den river deg opp på innsida, drar deg ned. The Path EP gir følelsen av håpløshet, samtidig som den inneholder partier som tvert imot faktisk gir håp. Trenger du utløp for sinne eller frustrasjon, er dette virkemiddelet. Trangen til å skrike blir stor, helst høyere og bredere enn den kraftige vokalen til frontfigur Trym Benjaminsen.
Ja, for noen vil faktisk beskrive det som smell og spetakkel. For andre er det lyden av lidenskap.
Undertegnede har før sammenlignet nye låter og utgivelser med nyåpna brus. Det går ikke denne gangen, for her må det sterkere saker til. Dette er krutt, eksplosiver. Stein på vindu, en monstertruck som cruiser gjennom gata. Samtidig er det fullt mulig å lytte til den, tilhenger av sjangeren eller ikke. Flere av låtene inneholder partier som gir lytteren trang til å synge (eller skrike) med.
Spesielt låt 4 på EP-en, ”Sunlight”, er verdt å få med seg. Den anses som en god kandidat til å bli dén låta – som du gjerne setter på i kjellerstua når besøket melder sin ankomst, eller lar runge søndagskvelden med helgas godterester i fanget. Den er røff, til tider slår den som en hammer – men den har et godt musikalsk uttrykk som absolutt hever helhetsinntrykket, selv om den levner resten litt i skyggen.
Konkulsjon: Gutta i Screenshot This har gjort det godt. Det er likevel rom for forbedringer. Uttrykket kan varieres, gjerne spill på med flere lyddetaljer – som kanskje gir lytteren en overraskelse?
Terningen rulles nemlig til en sterk firer, noe som bekrefter at EP-en er god – samtidig som den fremdeles har litt å gå på.
