Privilegium Gospel er ikke bare et ungdomskor, men et internasjonalt kor, med medlemmer fra flere nasjoner og med et repertoar som krysser både sjangrer og landegrenser, selv om det meste er innenfor gospelkategorien.

Men musikalsk og tekstmessig – låtene er på engelsk – møtes de alle i en felles forståelse. I april drar Privilegium til Island, hvor de skal opptre i barnehger, på skoler og i kirker. Koret har øvingssted og base i nabokommunen, men deler i dag mye tilhørighet til Sørreisa, både gjennom dirigent og flere sangere, og konserten i kulturuka er et fast innslag hvert eneste år. Dermed er de også blant de yngste kulturutøverne som står på scenen under disse kulturdagene i Sørreisa.

Privilegium synger og danser, de har solister, fløytister, og de har sangglede i hver tone. Musikalsk er de en dobbel opplevelse: Som fast komp har de Privilegium Gospel Band, en kvartett der en kraftig basslinje og up tempo arrangementer sørger for å gi den dybden og det drivet som trengs for å følge et så stort ungdomskor. Som ensemble samler både band og kor derfor et bredt publikum, fra ungdomsrekkene selv, også fra dem som en gang var medlemmer i koret – og videre til alle som vet hvilken god opplevelse den årlige konserten med Privilegium er.

De er et kor fra Metodistkirken, de har låter som alle har et religiøst bakteppe, og som deler grunntanken i det de synger, derfor er det samtidig en fellesmusikalsk opplevelse for alle. Det er energi, og det er tempo, men det er også partier med rom for musikalsk ettertanke. Roy-Frode Løvland, kapellmester i Privilegium Gospel Band, og prest i Metodistkirken, kan med rette kalle koret for kirkens stolthet. «Where Is The Love», spør koristene i konsertens siste låt før ekstranummeret runder av halvannen times kulturglede.

På en slik kveld gir svaret seg selv.

BAKTEPPE: Privilegiums låter har alle et felles-religiøst bakteppe, der budskapet møtes i sang- og formidlingsglede. Foto: Arne Ivar Hanssen
SOLISTER: Privilegium har både korister, dansere, solister og fløytister – her Stian Bjørklund på pikkolofløyte. Foto: Arne Ivar Hanssen