«ISBLÅ MØRKETID» er tittelen på fjorårets — og årets — konsertforestilling fra Sørreisa damekor, et musikalsk samarbeid på tvers av både genrer og landegrenser, men likevel tematisk knyttet opp mot nordnorsk mørketid og gryende julestemning.
KONSERTEN TÅLER et gjensyn, men var i år også utvidet med noen ekstra innslag. Scenisk fungerer det godt på hurtigbåtterminalen. Tittelen får ekstra dybde, ikke bare fra snøen som føk av taket eller den frostblå himmelen som en nesten full måne lyste over, men også fra havet like utenfor konsertlokalet.
DEN DOBLE speilingen i både hav og himmel korresponderer godt med den koblingen som er lagt mellom norske toner og gælisk musikktradisjon. Ikke bare fordi konserten er en reise i blå stemninger i forventning frem mot jul, som det ble sagt i åpningen, men også fordi mye av det gæliske materialet bærer i seg lengsel. Ekkoet finnes fra første tone, når gjenklangen fra trompet med sordin fyller terminalbygget. Akkompagnement og lydbilde er komplekst, der kor og solister har partier som nærmest er eteriske, sørger bandet for solid ankring med malmfull bass. Bandets egne solopartier er imponerende, og jazzarrangeringene er med på å løfte det hele til en særegen musikalsk opplevelse.
DET ER EN krevende oppgave å sette sammen materiale fra Riverdance, irsk tradisjonell sang og en norsk variasjon av svensk folketone til en helhetlig konsert uten at overgangene virker som stilbrudd. «Jeg har danset i det blå lyset», leste Ina Oskar Alexandersen i utdrag fra Stina Ingas samiske tekst.
Kanskje er det nettopp det innslaget som binder det hele sammen i en isblå mørketidskonsert, full av lys.
