OSEBERGSKIPET ER ET vikingskip som ble bygget på Sørvestlandet i år 820. Mange år senere, i 1903, satte bonden på gården Lille Oseberg i Vestfold spaden i jorden i en mystisk haug på eiendommen som på folkemunne bare ble kalt «Revehaugen». Da hadde et rykte om at haugen — som i dag er kjent som Oseberghaugen og Oseberggraven — skjulte rike skatter og et gammelt skip allerede lenge versert i lokalsamfunnet. Året etter, sommeren 1904, hadde bonden klart å grave seg så dypt ned i haugen at han fant de første restene av skipet, som besto av fragmenter av treverk utsmykket med utskjæringer.
Oskar Rom — som var gårdbrukerens navn — oppsøkte øyeblikkelig arkeolog Gabriel Gustafson i Oslo. Arkeologen skjønte betydningen av funnet, og gikk i gang med forberedelsene til en utgravning. Foruten det 22 meter lange skipet fant arkeologene blant annet beinrester av to ukjente kvinner, femten hester, seks hunder, senger, klær, smykker, fottøy og utstyr til drift av gård og skip. Men hvem var de to kvinnene som ble funnet verdig til en så kostelig begravelse?
DET ER DET historiske bakteppet for den norske spillefilmen «Gåten Ragnarok» — der man tar utgangspunkt i en av de mange løse trådene knyttet til Osebergskipet — og spinner videre i en historie som bringer arkeolog Sigurd Svendsen sammen med sine to barn og to kollegaer til et tidligere grenseområde mellom Norge og Sovjetunionen i Finnmark under Den kalde krigen. Et område som den lokale guiden deres forteller har vært et ingenmannsland de siste 50 årene. Mellom vrakene av rustne krigskjøretøyer og gamle bunkere befinner nedgangen til en stor grotte seg. Svendsens kollega og samarbeidspartner tror dette kan være stedet Osebergvikingene gjemte sine skatter for 1.000 år siden.
ARKEOLOG SIGURD SVENDSEN har brukt hele sitt yrkesaktive liv til å forske på mysteriene som knytter seg til Osebergskipet og gravplassen der det ble funnet. Han er spesielt opptatt av myten om Ragnarok, et fenomen som i vår tid omtales som verdens undergang. Prosjektene hans er i stor grad finansiert av eksterne sponsorer. Men når disse innkaller til et møte for å finne ut hva han egentlig holder på med, kaster samtlige kortene. Det lysner litt når et funn en kollega gjør i Finnmark kan gi forskningsprosjektet både fornyet legitimitet og økonomisk tilvekst. Problemet er bare at han er alenefar for to barn etter at hustruen døde av kreft, og Finnmark er det siste stedet i verden de kan tenke seg å reise til når sommerferien er begynt.
I FINNMARK HAR regissør Mikkel B. Sandmose godt armslag til å la kameraene flyte over dramatisk og canyonlignende natur, ledsaget av storslått musikk av den norske komponisten Magnus Beite. Sandmose utnytter lokalitetene for det de er verdt, dog uten å finne opp kruttet på nytt i måten han skyter scenene på. Men her finnes det gledelige unntak det er vel verdt å ta med seg. Målet for Svendsen og hans følge er et sted man tror heter «Odins øyne», en informasjon Sigurd Svendsen har funnet på runesteinen kollegaen fant i Finnmark. Herfra bygger handlingen seg opp til en slags familievennlig actionfilm der møtet med en figur som Sigurd Svendsen kjenner godt fra før står sentralt.
«GÅTEN RAGNAROK» KAN av og til virke litt forutsigbar og gammelmodig. Metoden med å la kamera nærme seg et objekt for å illustrere at noe skremmende nærmer seg er vel strengt tatt både litt oppbrukt og utdatert. Men sett i norsk målestokk er filmen såpass spennende og frisk i frasparkene at undertegnede bare må konkludere med at den fortjener en femmer på terningen. Riktignok en litt svak femmer, men likefullt en femmer.
