Ikke minst når trådene broderes så vakkert sammen i konsertens siste fremføring, «Deg å få skode». Salmen er opprinnelig irsk og fra det åttende århundre, oversatt til engelsk tidlig på 1900-tallet, deretter gjendiktet til norsk av Arve Brunvoll i 1978 før den i 1985 ble tatt med i Norsk Salmebok. Tre tiår senere inngår den i «vår» kanoniserte samling av religiøse hymner etter en kulturell reise på over 1300 år. Men «Deg å få skode» har i seg den samme bønnen som bes, og det samme håpet som bæres, på alle språk – enten man er religiøs eller ikke:
Hamid Sakhizada er opprinnelig fra Afghanistan. Der er han superstjerne. Han har vært med i afghansk Idol – hvor han kom på andreplass; han har flere millioner seere på YouTube og en følgerskare og et publikum få norske artister er i nærheten av. Men han er bosatt i Harstad som fribymusiker etter at han måtte forlate hjemlandet. I regi av Kultur i Troms har Sakhizada turnert tidligere med Marthe Valle og KiTs musikere. På konsertene hans i Norge på flyktningemottakene sitter afghanske ungdommer som kan tekstene hans utenat og synger med.
I Marthe Valles repertoar er Sølvi Ytterstads «Fadervår» nærmest blitt en signaturlåt. Når Valle og Sakhizada tolker den sammen, forenes samme symbolikken som fra «Deg å få skode». Damboraen, det tradisjonelle, afghanske folkeinstrumentet, har bare to strenger, men når Sakhizada spiller, klinger det imponerende melodisk og rytmisk med klangkassen som ressonans for perkusjonsslagene. Sakhizada synger om kjærlighet, lykkelig-ulykkelig, på sitt språk, og for vårt publikum blir den musikalske tekstopplevelsen like meditativ som den blir intuitivt forstått. Det forteller mye om hans formidlingsevne som artist.
Marthe Valle har ikke bare en viktig stemme som kulturutøver; hun har også en sterk og ren vokal som artist, og den kommer særlig til sin rett på «Fadervår» og Joni Mitchells «Both Sides Now» i Lars Bremnes› gjendiktning. Da Valle besøkte Fruene på torget i november, hadde hun én musiker med seg. Denne gangen er de fire, og kulturscenen midt i sentrum av finnsnesbyen viser også hvor godt den bærer større musikkproduksjoner: Konserten har ikke bare sin egen dynamikk, der den bygger opp til et kraftfullt crescendo i trommesoloen som avslutter hoveddelen før ekstranummeret. Hver låt bærer videre i seg et eget løft, og «Himmelmerke» med tekst av Viggo Valle blir ett av høydepunktene, der teksten understrekes av Håvard Lunds vittige fraseringer på bassklarinetten. Både han og Håkon Mjåset Johansen er musikere på nasjonalt nivå, og Johansens polyrytmiske arbeid på perkusjon flyter gjennom hele registeret fra det lavt antydende til de kraftigste solopartier.
Og nettopp i det sammensatte kulturmøtet ligger den gode opplevelsen, menneskelig og musikalsk, hvor den tostrengers damboraen får et vart ekko i den åttestrengers mandolinen som Valle spiller på.
