IV
Bryggeloftet holdt pusten.
Lande og Edvard stod utenfor kontoret, på selve åstedet, hvor udåd og skjensel hadde rammet en ungdom så hårdt. Uten forklaring og uten håp om noen løsning.
Edvard skjønte at partiet var tapt. Ikke bare for hans egen del, men først og fremst for Matthias.
– Han mente ikke å gjøre Dere noe. Han prøvde å hjelpe, sa Edvard.
– Han hadde tatt pengeboken min, sa Lande. – Mens jeg lå bevisstløs i mel!
– Han hadde ingenting på seg de de fant han.
– Nei, naturligvis ikke. Pengeboken min hadde han god nok tid til å gjemme bort etter at han hadde rotet gjennom lommene mine!
– Han ville bare reise Dere opp, sa Edvard.
– Hvorfor hadde han fingrene nede i frakken min, da!?
Edvard orket ikke svare. Resignert bøyde han hodet og så ned på de grå tømmerbordene med merker og sår etter snart hundre år med støvler og skobesparere. Etter mandagens batalje var ingenting synlig lenger, for Mikalsen hadde sendt tjenestejentene ned med både sopelime og Persil vaskemiddel.
Lande hadde funnet fyrstikkene. Den svovelgule flammen kastet et giftig lys på den grå bordveggen. Han puffet og fikk fyr på sigaretten. Men øyeblikket hadde vart lenge nok til at Edvard hadde sett noe. Uten tanke på buksebeina som allerede var tilskitnet fra fallet ute på brygga, satte han seg på huk og følte forsiktig med fingrene langs veggen ved gulvet.
Lande blåste en sky av røyk ned mot gulvet.
– Tror du ikke vi har lett der? sa han.
Men Edvard svarte ikke. Mellom to veggplanker hadde det kilt seg en liten, rødlig lapp, knapt større enn en lillefingernegl. Han pirket den løs og holdt den opp mot lyset.
– Hvor meget penger hadde Dere i pengeboken? spurte Edvard.
– Fire-fem hundre kroner. Minst.
– Og alt i sedler?
– Ja, selvfølgelig! bjeffet Lande. – Jeg bryr meg ikke om mynt. Har du først vekslet en tikroning, kan du like gjerne kaste resten.
Edvard følte videre med fingertuppene. Bordene var grove, og der det nok en gang hadde vært tett, var det blitt både sprekker og hulrom. Han luktet på fingrene.
– Det lukter fiskeslog?
Lande himlet med øynene.
– Hadde du ventet noe annet på et bryggeloft?
Edvard kjente på nytt med fingrene.
– Har det vært sølt slog her?
– Det er vel ikke fritt for at det har fulgt med noe under støvlene til en eller annen, mumlet Lande.
Edvard trakk hendene til seg.
– Har Dere et kubein?
Lande så på Edvard.
– Det er et verktøyskap ved inngangen til saltbingen.
Lande nikket mot døren som førte ut i lageret. Annen mine til å assistere viste han ikke. Edvard kom seg på beina, fant skapet og returnerte med både klinkhammer og tappjern.
– Nå får det briste eller bære, hvisket han og satte jernet inn mellom to sprekker.
Det skrek i tørt treverk da Edvard bendet bordene fra hverandre. Siden han bare hadde løsnet spikrene nederst, sprakk den første planken allerede en alen opp på veggen. Den andre holdt foreløpig stand. De rustne naglene stod som hoggtenner ut fra tømmerstaven. Lande bøyde seg fremover med åpen munn mens Edvard maltrakterte eiendommen.
– Akkurat, sa Edvard.
Noen form for isolasjon hadde det aldri vært snakk om på bryggeloftet, derfor var det noen tommer hulrom mellom ytterkledningen og det innerste panelet. Og der, på tverrbjelken innenfor, sammen med trespon og ulldotter, lå restene av det som en gang hadde vært Landes pengebok. Lande mistet sigaretten ut av munnen mens han stirret inn i Vågsøyas mest velholdne musebol.
– Ikke noget menneske, nei, sa Edvard og brøt til side et nytt bord.
En konfetti i rødt, blått og svart falt ut på gulvet. Edvard rakte en bit til Lande. Av Tordenskjolds kraftige hårmanke var kun en lokk igjen. Fra å ha vært en hundrelapp var valøren falt til null.
– Hvis Dere rekonstruerer serienumrene, kan hende, sa Edvard prøvende.
Han bøyde seg inn i veggen og hentet forsiktig ut en ny skinnfille. Sloget hadde vært godt agn da gnagerne hentet inn rikdommen.
– Pengeboken fór nok ut av frakkelommen da Dere falt. Musene har blitt lokket av fiskelukten, og mens Dere ble tatt hånd om inne på butikken av distriktslege Molde, har de nok arbeidet flittig.
Edvard tørket av nevene på bukselårene. Buksa ble nok aldri mer kirkefin, men hva gjorde det, når samvittigheten var renere enn nysnø. Kun ett mysterium gjenstod.
Edvard glåmte oppetter veggen.
– Og der har Dere overfallsmannen.
Han pekte opp mot taket. Lande stirret opp mot det tomme hjørnet over døren inn til lageret.
– Ser Dere sprekken i veggen over døren. Der har det dannet seg en issvull da Dere fyrte i ovnen på lørdag. Så kom mildværet, og da Dere slo opp døren inn til kontoret, løsnet svullen og falt ned i hodet Deres. Matthias fortalte at han ble våt på hendene da han skulle hjelpe Dere opp. En isklump trenger ikke være stor for å gjøre skade. Den føk vel inn til veggen da den traff gulvet, og siden smeltet den. Da var både overfallsmannen og våpenet borte.
Lande flyttet blikket mot musebolet igjen. Uten et ord bøyde han seg ned, fisket til seg skinnfillene, tørket av den verste muselorten og stappet restene av portemoneen ned i baklommen.
Det skaket i hele bryggeloftet da han slo kontordøren igjen etter seg.
Edvard gikk inn i butikken hvor Mikalsen igjen hadde funnet frem den svarte protokollen og kopiblyanten.
– Når det gjaldt denne melsekken som Matthias ikke fikk hentet – , sa Edvard.
Mikalsen så på han over brilleglassene.
– Er det du som skal gjøre opp for den? spurte han.
– Stryk den!
Edvard og Mikalsen snudde seg samtidig. I døren bak disken var med ett Lande selv kommet til syne.
– Stryk den, gjentok Lande. – Stryk alt som er notert på familien Persen i Langneset.
Mikalsen glodde tilbake.
– Stryke hele gjelden? Det må da være snakk om minst – .
– Stryk alt, sa jeg!
Dermed slo han døren igjen så krushunden på hylla over disken reiste bust.
Solen hadde fått tak i bakken opp til lensmannsgården, hvor betjent Holm uten større fakter låste opp arresten. Matthias glippet med øynene mot det skarpe vårlyset, mens Mikalsen rakte erklæringen fra Lande videre til lensmannen. Han leste, ristet på hodet, men tok likevel både Matthias og Edvard i hånden før de gikk.
Det var fremdeles sol da Edvard løste fanglina. Melsekken hadde noen allerede lagt i spissa. Idet han skulle stake fra, kom Mikalsen ut på kaikanten.
– Fra Lande, sa han bare og rakte en ørliten pakke til Edvard. Så snudde han ryggen til og forsvant inn i butikken.
Edvard ventet til han var ute i sundet før han viklet av gråpapiret. En eske «Prima Skraa Tobak» av beste kvalitet åpenbarte seg.
Edvard og Matthias rodde tilbake til Langneset mens kjølstripen etter dem glitret i påskesolen og måkene gjorde vårmål. Sannelig hadde ikke skylaget letnet en anelse over Langneset også, der de ventet på rikdommen som faren til Matthias ville komme med midt i selveste påskeuka.
Gleden kunne knapt ha vært større.