I.
Mildværet løsnet takdryppet.
Derfor hadde Edvard hengt en tråd ned fra innsiden av vinduskarmen. Fukten som samlet seg langs kanten av glassruten, fant veien inn i hjørnet hvor det var lagt en list av blikk, og i stedet for å flyte utover og trenge inn i treverket, fikk dråpene tak i tråden, trillet lydig langsetter og dryppet til sist ned i koppen som stod under vindusposten. Alt holdt seg tørt, og koppen trengte han bare tømme hver kveld.
Edvard hadde lagt Nord-Norges Bondeblad ut over kjøkkenbordet, og nå bladde han seg langsomt gjennom avisen. Skinnet fra den grå aprildagen sendte akkurat nok lys gjennom den matte glassruten til at han greide å lese. Det knitret fra vedovnen mens han skiftet side. Kaffekjelen sukket. Edvard orket ikke se på navnene på listen over tvangsauksjon, for dem kjente han fra før. Lokalavis til tross: Nyheter fra utlandet bragte den også. «Den tyske Riksdagen stukket i brand», lød overskriften på side to, skjønt den meddelelsen var allerede halvannen måned gammel. Avisen fulgte derimot opp: «Den nyvalgte rikskansler Adolf Hitler siger at de skyldige vil forfølges til siste mand».
Edvard flyttet blikket til neste spalte. Sannelig var det ikke enda en rubrikk utenriksnytt i denne utgaven: «Hollænderen Lubbe er nu hovedanklaged for Riksdagsbranden. Den sinnsforvirrede Lubbe vil fræmstilles…» Edvard bladde til neste side. Eimen av nytrukket kaffe bredte seg i tømmerstua.
Likevel leste han videre, for overskriften «Avslørt av rottene» fenget interessen:
«Fra Hamna på Vågsøya meldes at den seksten år gamle lappen Matthias Persen er anholdt efter overfaldet mot handelsmand Lande. Efter at handelsmanden forleden blev slått ned og fik frastjålet sin lommebok, er Persen satt i arrest hvor han påventer dom for sin ugjerning.
Fra lensmanden blir det fortalt at få forbrydelser har vært så enkle å oppklare. På bryggeloftet, hvor overfaldet fant sted, hadde rottene gnaget hull i en melsækk, og vinden har så blåst melet utover. På gulvet frem til Landes kontor var det kun snakk om to par fotavtrykk: Landes og lappens.
Det er nok få forbrydere, som har satt så eftertrykelige spor efter seg. Noget slagvåben er dog ikke funnet, på samme vis som Landes pængebok med nærmere fem hundrede kroner heller ikke kommet er til rætte.
I mellemtiden tager handelsmann Lande imot sine kunder med en bandage på vænstre tinning hvor han mottog lappens nær dødelige slag.»
Edvard strøk handbaken over skjeggstubbene og så ut av vinduet. Her, fra Langneset på fastlandet, kunne han se over til Vågsøya og til Hamna, til rikdommen, hvor handelstand og herredstyre var samlet. En sprekk i skylaget gjorde sitt til at aprilsolen la gull i glassrutene på øysiden. På Langneset var det foreløpig skygge. Her lå husene tett, som om de klamret seg fast til hverandre mot overmakten som reiste seg på andre siden av sundet. På fastlandet var den bratte lia over husene ei tung slåttemark, og vedskogen var tynn. På øya var det slake og sørvendte hellinger mot havet, og de ble tidlig snøfrie og bar rik grøde. Men det var samene i Langneset som hadde opparbeidet dem, slik de hadde trellet for øyfolket i generasjoner.
I Hamna på Vågsøya drev Lande skipsekspedisjon, poståpneri og handel slik far hans hadde gjort det før han. Nå var han passert femti og riktignok godt gift, men barnløs så han ut til å forbli i sin rikdom.
På Langneset derimot myldret det av unger. Hvor mange søsken hadde Matthias? Edvard ga opp å telle da han kom til fem. Kan hende hadde han hoppet over noen. Nå hadde altså fattigdommen drevet den nest eldste til tyveri, og det midt i selveste påskeuka. Udåden og skammen kunne knapt ha vært større.
Kaffekjelen spyttet grut. Edvard enset det ikke. At det skulle være så skjevt fordelt med de jordiske goder, selv i et lite herred. Nå var han passert de sytti og hadde fått sett både nasjonsdannelse og den store krigen, men ingenting hadde forbedret seg det grann. Men Vågsøya var eldre enn han og hadde nok bevitnet adskillig mer. Kan hende var det derfor det gamle bryggeloftet i Hamna var kjent for sin uhygge. Det fantes de som ikke nærmet seg etter mørkets frembrudd. Tjenestejentene nektet å gå på lagerrommene alene selv på lyse dagen. Merkeligheter var det nok av. Lyder som ingen forklaring hadde. Vareopptellingen stemte aldri. Nåja, det kunne jo ha flere forklaringer, måtte Edvard innrømme. At Lande drakk, var noe alle visste. Likevel var det ingen som hadde sett han beruset i arbeid. Men at det hvilte en ånd av ondskap over stedet, var det liten tvil. Hvor mange hadde ikke opplevd sin livs ydmykelse foran disken til handelsbetjent Mikalsen, Landes dreng, der han med kvesset kopiblyant satte sluttstrek under gjelda når kreditten tok slutt. For ikke å snakke om dem som mistet krøtter og separatorer og løsøre til tvangsutpanting. Knappe steinkastet unna lå lensmannsgården. Det ble sagt at lensmannen hadde egen sti over marka ned til brygga.
Nei, var det rart at et ekko av all fortvilelse forplantet seg gjennom irrgangene i den gamle handelsgården. Det knirket i gulvplanker og skrek i usmurte hengsler som fra et dyr i pine. Det var ikke for alle at tjelden kom med vårbud.
Edvard leste notisen på nytt. En ny tragedie i kapitlet om småfolket på Langneset. Overfall og ran var det over alt. Det var nok av dem som kunne trenge noen ekstra penger. Mange nok av dem som kunne ha grunn til å overfalle Lande.
Edvard så på nytt ut av vinduet og over til Vågsøya. Et stykke uti sundet kunne han ane røyken fra lokalen. Var vinddraget rett, så man den svarte skyen lenge før man fikk øye på selve skipet. Snart ville den legge til ved brygga, og Lande ville komme ut fra kontoret sitt som lå like bak butikken, slå opp klaffeluka på disken og begi seg nedover for å betjene anløp og postavhenting. Hvis han da var gangfør etter dette såkalte overfallet. Lande, oppkalt etter hjemstedet nord i herredet der han kom fra, var like forstokket og landfast som navnet tilsa. Med det som utgangspunkt var han eslet til å drive handel og ekspedisjon som hans far før det igjen. Blant bygdefolket på fastlandet gikk han for å være en grobian, like ubehøvlet som mektig. Men hva nyttet det å klage. Om Lande forsvant, kom det bare en ny. En som kanskje var enda verre.
En mørk tanke slo ned i Edvard. Var det noe slikt Matthias hadde prøvd på? Var det det som egentlig lå bak overfallet? For sannelig om han greide å tenke seg at kun penger skulle være noe motiv. Just nå var det heller ikke så ille stelt hos Persen-familien. Faren rodde jevnlig på fiske og skulle etter sigende ha gjort det godt de siste sesongene. Matthias solgte ryper og leverte hos Lande. Det var riktignok ikke mange kronene han fikk, men alt monnet. Hvorfor skulle Matthias risikere alt i et grovt tyveri, hvor til og med overfall inngikk?
Edvard foldet avisen sammen og strøk ut bretten. Han kunne så vanskelig se for seg Matthias som forbryter.
Kaffekjelen hadde gitt opp og sturet rundt kokepunktet. Edvard strøk hånden over det grå håret. En liten sjark nordfra ség inn i Hamna. Antageligvis for å bunkre solar og skaffe ny forsyning. Edvard kunne se båten, men ikke folket. Her fra andre siden av sundet ble de for små til at han kunne skjelne dem. Omtrent på samme vis måtte det være for Lande. Om han da i det hele tatt så over til Langneset.
Nåja, man skulle kanskje ikke dømme noen. Noe godt måtte det da finnes på en øy hvor våren kom én måned tidligere enn på fastlandet. Bodde man nordvendt på fastlandet under Isberget, fikk man vel ta til takke med den skjebnen man var tildelt. Skjønt det var vondt å tenke på at her satt han, riktignok i en liten stue, men fri og løst av skyld, mens en av bygdas ungdommer så ut til å måtte tilbringe påskehelga i arresten på lensmannsgården. Og hvordan ville det gå med han videre derfra? Nei og nei. Den gode Matthias som hadde hjulpet han forrige vinter da stormen holdt på å ta fjøstaket. Som trakterte hammeren som en voksen mann – .
Edvard stanset opp. Her var det noe som ikke stemte.
Han brettet ut avisen og holdt den opp mot lyset.
– med en bandage på vænstre tinning – .
Edvard trev kaskjettlua til seg fra knaggen, fór ut døren og enset slett ikke at kaffekjelen stod igjen på vedovnen og kokte tørr.