II.
Lensmannsgården lå på det høyeste punktet overfor Hamna.
Skoddehatten trykket over Kirkeheia, og de siste dagene med regn hadde tint vekk snøen på veien opp til arresten. Derfor gikk Edvard raskt, banket på, og ble tatt i mot av betjent Holm. Betjenten skakket på hodet, strøk seg over barten noen ganger og forsvant inn på kontoret for å spørre lensmannen til råds. Veggene var ikke tykkere enn at Edvard kunne høre hele samtalen. Omtrent for å få litt avstand snudde han ryggen til døren.
– Han spør om å få treffe arrestanten.
– Treffe lap-, treffe Persen-gutten? Hvorfor det?
– Det sa han ikke.
– Er han i slekt med han?
– Det vet jeg ikke. Han ser da ikke så finnelikt ut?
Edvard hørte hvordan lensmannen reiste seg fra stolen. Uten å snu seg skjønte han at lensmannen så på han gjennom dørsprekken.
– Det er Edvard Edvardsen, sa lensmannen til betjenten, merkelig nok fremdeles i samme stemmeleie, som om han ville at Edvard skulle høre hva de snakket om. – Han bor i en gamme innerst i Langneset.
Nå var det betjentens tur til å se i dørsprekken.
– Han er da både høy og veltalende – ?
Lensmannen slo opp døren nokså bryskt.
– Må jeg få spørre etter hensikten med besøket? Så vidt jeg vet, er du hverken i slekt eller familie med delinkventen.
Edvard strøk kaskjettlua av det gråstenkede håret.
– Nei, formelt sett så er vi jo ikke det. Men i Langneset er vi få, og dermed blir vi omtrent som en familie, alle sammen …
Lensmannen glante på Edvard med halvåpen munn.
Så ristet han på hodet og nikket bort til betjent Holm.
– Lås opp.
Betjenten klirret med nøklene, fant den riktige og skjøv opp døren.
Åpningen inn til arresten var så lav at Edvard måtte bøye hodet. Først så han ingenting. Deretter fikk han øye på Matthias innerst i det mørke rommet, sammenkrøpet i et hjørne på gulvet ved siden av trebrisken. I tømmerveggen bak han vistes merkene etter to tykke bolter hvor det en gang hadde vært festet halsjern i kjetting. Dette barbariet var det riktignok lenge siden de hadde avskaffet, men slik Matthias satt nå, virket han mer lenket enn noen gang. Han skottet forskremt bort på de tre i døråpningen.
Edvard snudde seg mot betjenten.
– Kan jeg gå inn?
Betjenten så spørrende på lensmannen. Han trakk på skuldrene.
– Du kan jo se om du får noe ut av han. Vi har prøvd i to dager uten hell. Nå vil han ikke spise heller.
Edvard bukket seg inn i arresten, fulgte veggen bort mot Matthias og tok plass på motsatt side av det lille bordet hvor to kopper og et blikkfat med et inntørket brødstykke stod urørt. Edvard brøt skalken i to og strakte den ene delen frem mot Matthias.
– Det blir bedre hvis du spiser litt.
Nølende tok Matthias imot. Edvard så på han. Så la han armene i kors og lente seg tilbake mot veggen.
– Hvordan i all verden klarte du å rote deg opp i noe slikt?
Matthias så ned i bordet.
– Voksne gutten. Du er blitt seksten nå, ikke sant? sa Edvard.
– Ja.
– Og mandag var du hos handelsmann Lande?
Matthias nikket på nytt.
– Men du har ikke slått Lande, har du vel?
– Nei, sa Matthias.
– Og du har ikke stjålet noen penger heller?
– Nei.
Matthias bet prøvende i skalken. Ved døren stod en halvfull bøtte. Edvard dyppet koppen nedi, luktet på vannet, og skjøv koppen over bordet til Matthias.
– Har du mistet munn og mæle? Du stod for presten i fjor og svarte bedre for deg enn noen av de andre. Selv ikke klokkergutten kunne flere bibelvers enn du.
Matthias grep koppen med begge hendene og tømte hele i en slurk.
– Hvis du vil at jeg skal hjelpe deg, må du fortelle alt slik det egentlig foregikk. Helt fra begynnelsen av, la Edvard til, adskillig mildere stemt.
Matthias satte koppen fra seg.
– Mamma, begynte han, – sendte meg med Oskar til Lande for å hente mel til påske. Pappa kommer ikke hjem før på, på – hvilken dag er det i dag?
– Onsdag, svarte Edvard.
– Før tidligst i morgen, fullførte Matthias.
Han dro hånden over munnen.
– Oskar hadde ærend i Vika, derfor rodde han videre etter å ha satt meg av i Hamna. Jeg klatret opp på kaia, og egentlig ville jeg gå inn på brygga fra utsiden, for jeg hadde ikke lyst å gå gjennom butikken. Alle ville se at jeg ikke skulle betale for meg. Men da jeg tok i døren, var den låst. Da måtte jeg gå i butikken likevel.
– Så sideinngangen fra kaia var låst? Da var det kun veien bak disken og inn på bryggeloftet som var åpen, sa Edvard.
Matthias så på han og nikket forsiktig.
– Heldigvis var det ikke så mange i butikken. Sjåfør Larsen kom akkurat inn med enkefru Myren. Mikalsen hentet frem den store svarte protokollen, noterte mens han så på meg over brilleglassene og slo protokollen sammen med et slikt smell at enkefru Myren hoppet på gulvet. Sekken kunne jeg hente selv, sa han, og pekte på bakveien inn til bryggeloftet.
– Hente en femtikilos sekk alene?
Matthias tidde. Edvard bøyde seg forover.
– Prøv å tenke godt etter. Hvem flere var i butikken?
Matthias regnet på fingrene.
– Sjåfør Larsen, sa han. – Enkefru Myren. Martin på Haugen. Og Petra.
– Og du fikk gå ut på bryggeloftet bak disken? spurte Edvard.
– Ja. Mikalsen åpnet klaffeluka for meg fra innsiden, slo opp døren ut til loftet og ba meg ordne selv hva jeg kom for. Selv gikk han bort til andre enden av butikken for å veie opp sukker til Petra.
Edvard øste opp en ny kopp vann. Matthias fortsatte.
– Jeg lukket døren inn til butikken bak meg. Det var mørkt i mellomgangen, men da jeg slo opp neste dør ut til selve bryggeloftet, så jeg Lande. Han lå rett utenfor kontoret. Døren inn dit stod åpen.
Edvard ga han koppen. Matthias tok en ny slurk vann.
– Jeg sprang bort til han, og da jeg bøyde meg ned, trodde jeg først han var død, for han var helt livløs. Men så hørte jeg at han pustet.
Matthias klamret seg til koppen.
– Jeg tok tak med armene rundt ryggen hans for å hjelpe han opp, men frakken hans var vid og krøllete, og jeg satte hånden fast i en av lommene. Da var det at han våknet.
Matthias svelget.
– Han begynte å rope og fekte med armene og ba meg gå vekk.
– Hm, sa Edvard. – Da slapp du han vel?
– Med en gang.
– Og så sprang du? spurte Edvard, som om han selv hadde vært på bryggeloftet og sett hele opptrinnet.
– Ja. Jeg rev opp døren inn til butikken, og da snudde de seg alle og så på meg, sjåfør Larsen, enkefru Myren, Martin på Haugen, Petra – og Mikalsen.
– Og du løp videre, sa Edvard.
– Ja, sa Matthias. – Ut på brygga for å se om Oskar fremdeles var der, men han var allerede rodd. Da var jeg alene.
Stemmen til Matthias skalv.
– Jeg gikk ned i fjæra og satte meg på berget. Selv om det var et godt stykke unna brygga, kunne jeg høre spetakkelet og ropingen. Etter en stund kom distriktslege Molde.
– Var Lande virkelig så ille skadet?
– Han var kald og våt, og fra et sår i tinningen rant en strime blod. Men jeg gjorde han ingenting, jeg sverger!
Han så på Edvard mens øynene brast. Edvard trakk pusten dypt.
– Og så kom de og hentet deg? Lensmannen og betjent Holm, antar jeg?
Matthias tvinnet fingrene inn i hverandre til en gordisk knute.
– De tok meg hit og satte meg i arresten.
– Forklarte de deg hvorfor? spurte Edvard.
– Ikke annet enn at de ba meg fortelle hvor jeg hadde gjemt pengeboka til Lande. Jeg sa at jeg ikke hadde den. Da sa lensmannen til Holm: «Gi han noen dager, så husker han.»
Matthias strøk håndbaken over øynene.
Fra utsiden hadde lensmannen åpnet judasøyet inn i arresten. Forunderlig at denne finnen plutselig kunne snakke likevel. Men hva de snakket om, greide han ikke å oppfatte. Han visste ikke engang om de snakket norsk eller samisk eller et fremmed språk han aldri hadde hørt om. Og denne merkverdige Edvard, så rolig som han syntes å være, og åpenbart smittet det over på denne unge forbryteren. Kanskje ville han nå få en mildere dom hvis Edvard fikk han til å tilstå?
– Ror han fiske? hvisket betjenten og nikket mot Edvard.
– Nei, han binder bøtter og spikker tresleiver og har visst en tre-fire geiter i en fjøs, svarte lensmannen.
Samtalen tok brått slutt, for Edvard reiste seg og kom mot døren. Lensmannen åpnet.
– Han har ikke gjort det.
– Hva?
– Matthias har ikke tatt noen pengebok, ei heller overfalt Lande, sa Edvard.
Betjenten stirret på Edvard med åpen munn. Så slo han ut med armene.
– Slikt et mirakel! La oss sette lappen fri med en eneste gang!
Edvard så rolig på han. Så snudde han seg så brått at både lensmannen og betjenten skvatt.
– Matthias! ropte han, og i samme øyeblikk kastet han andre halvdel av brødskalken mot han, den som han hadde hatt i hånden hele tiden.
Matthias fanget den i ren refleks med en hånd. Han stirret like forbauset tilbake som betjenten og lensmannen. Edvard snudde seg mot betjenten igjen.
– Så du?
– Hva da?
– Hvordan han tok imot, sa Edvard.
– Med en hånd? Hva så? De apekattene har kastet stein og plukket bær i tusenvis av år.
– Han er kjevhendt.
Betjenten ble smal i blikket. Han snudde seg mot lensmannen, men der var det åpenbart ingen hjelp å få.
– Og så?!
– Lande har en skade på venstre side av hodet. Han ble slått av en som var høyrehendt. Matthias ville aldri ha slått han fra en slik vinkel. Og må jeg få påpeke at noe slagvåpen ennå ikke er funnet?
Betjenten åpnet munnen for å si noe, men tok seg i det. Han snudde seg bedende mot lensmannen. Sistnevnte tok ordet, ikke høyrøstet, men desto mer truende i tonefallet.
– Hvis du tror vi tolerer denne type innblanding i vårt arbeid, har du tatt rimelig feil. Om du ønsker, kan du godt få holde han med selskap inne i arresten, og om det ikke blir fengsel, blir det i alle fall bot. Ene og alene på grunn av ditt gode navn her i bygda skal jeg la denne episoden passere.
Edvard satte på seg kaskjettlua og bukket unnskyldende. Betjent Holm låste døren inn til arresten med et dårlig skjult smil.
– Som Dere nok er klar over, er det ikke alltid tingene henger sammen slik de synes, begynte Edvard, men ble avbrutt av at lensmannen satte pekefingeren formanende i brystbeinet hans.
– Her på Vågsøya kan vi vår profesjon og vet hvordan vi skal behandle kjeltringer. Til det trenger vi ingen belæring fra innlandsværinger.
Smeltevannet rant i en skitten bekk fra lensmannsgården da Edvard trasket ned til kaia igjen, skjøv fra spissa og rodde mens årene klagde i tollepinnene.
Rett over sundet og tilbake til Langneset rodde han, hvor moren til Matthias fremdeles ventet på melsekken fra Lande.
Del 3 kommer onsdag 1. april