Forrige uke var det gledestårer da Heidi Weng ble nummer seks i verdenscupåpningen i Ruka.
Under fredagens 10 kilometer på Lillehammer var tårene byttet ut med et dirrende gledesbrøl. For da Ebba Andersson kom i mål bak Weng på intervallstarten, skjønte den norske løperen at pallplassen var sikret. Weng ble nummer tre, bak tyske Katharina Hennig og USAs vinner Jessica Diggins.
– Det er egentlig utrolig. Jeg har nesten ikke ord selv. For bare to måneder siden var situasjonen min helt annerledes, sier Weng.
Hun skjønner ikke helt hvordan sesongstarten er blitt så bra. Bak tårene og gledesbrølet er en historie om sykdom, intense smerter og en helt spesiell samtalepartner.
Et møkkaår
Det er blitt skrevet mye om hva man egentlig kan forvente av langrennskvinnene denne sesongen. Flere ser på 31-åringen på en som kan lede an når Therese Johaug nå er borte. På landslaget er hun og Ragnhild Haga de eneste som har vunnet verdenscuprenn.
Seierne lar vente på seg, men Weng kan med god samvittighet juble ellevilt for pallplasser. Så brutale har de elleve siste månedene vært.
2022 begynte så bra. Weng var raskest opp alpinbakken da Tour de Ski ble avsluttet i Val di Fiemme. Så gikk det nedover – raskt.
OL i Beijing kunne blitt ett av karrierens høydepunkter. Før avreise testet Weng og lagvenninne Anne Kjersti Kalvå positivt for korona. Det ble ingen OL-deltagelse. I tillegg tok det lang tid før kroppen fungerte etter sykdommen.
Da formen endelig bedret seg, gikk det galt igjen. Hun skled på isen og slo hodet.
De neste månedene var tunge. Hun hadde allerede vært usosial i lang tid for å unngå smitte før OL, men så gikk det galt likevel. Da den drømmen ble knust, førte hjernerystelsen til at hun måtte tilbringe mye tid alene for å bli frisk.
– Det er kanskje det som har vært mest kjedelig, forteller Weng.
– Hadde lagt opp på flekken
Først i juli trente hun så å si for fullt igjen. Selv den dag i dag kjenner hun fallet. Hodepinene er hyppige. Weng har ikke lagt skjul på hvor vanskelig det var å kjempe seg tilbake.
– Dersom jeg hadde fått hjernerystelse igjen, så hadde jeg ikke giddet igjen og lagt opp på flekken, sa hun til TV 2 i november.
Før sesongen hadde hun lave forventninger, men starten har vært meget oppløftende. Hun ble nummer to på 10 kilometer klassisk da den norske sesongen begynte på Beitostølen. I forrige helgs verdenscupstart i Ruka tok hun med seg to topp seks-plasseringer. På Lillehammer ble det enda bedre med tredjeplassen.
– Hva gjør dette med ambisjonene dine?
– Nå har jeg jo hatt veldig lave ambisjoner. Noen ganger har jeg egentlig ikke hatt troen på at jeg skal komme til start engang, sier Weng.
Januar: Heidi Weng var raskest opp monsterbakken i Val di Fiemme.
Så gikk det nedover.
Hun trippet spent da Ebba Andersson krysset mållinjen fredag.
Så feiret hun pallplass.
En viktig samtalepartner
Tidvis har smertene etter hodesmellen vært voldsomme. Likevel må Weng ha lagt ned en god jobb.
– Jeg tenker at mange har opplevd verre ting. Syklister har kræsjet hardt og kommet kraftig tilbake ett og to år senere, sier Weng.
Og blant dem som har hjulpet Weng tilbake, er faktisk én av verdens beste syklister. Tobias Foss fra Vingrom hadde også en trøblete start på året. Han slo hodet og måtte ta en ukes treningspause etter et ritt i Italia. Deretter slet han med overtrening over to lengre perioder.
Likevel står han for én av årets største idrettsprestasjoner. I september vant han VM-gull i temposykling.
Foss understreker at han ikke er ekspert på hjernerystelser, men forklarer at han slet med «kronisk utmattelse» etter sin smell.
– Det var litt det som skjedde med Heidi og, slik jeg har skjønt det. Man blir totalt utmattet. Det er frustrerende. Om man brekker en arm, går man til legen og får på gips som man kan ta av noen uker senere. Hodesmeller er vanskeligere å forholde seg til. Det kan ta både uker og måneder. Det er skummelt, forteller Foss.
Han og Weng møttes hos en felles bekjent da Foss skulle få behandling før Giro d’Italia. Da kom de i prat og fant ut at de slet med de samme problemene.
– Det som har hjulpet mest, er å prate med andre som har opplevd det samme og vet hvordan det er. At de kanskje har følt de samme smertene. Det blir en sånn psykisk greie der man tenker på smertene hele tiden, sier Weng.
– Det var veldig fint for min del, og jeg tror det var det for henne og, å prate med noen som satt i samme båt, sier Foss.
Inspirasjon
De siste månedene har de vært verdifulle samtalepartnere for hverandre. Sammen har de pratet ut om frustrasjonen og smertene.
– Om man ser helt tydelig at kroppen ikke fungerer, er det bare hvile som fungerer. Så må man gjennom den mentale biten rundt faktisk å ta seg hvile og deretter slå seg til ro med at det er nødvendig, sier Foss.
Noen måneder etter hodesmellen ble han verdensmester. Weng inspireres av hans historie.
– Han hadde en så trøblete sesong og ble verdensmester. Det er litt av en inspirasjon, sier hun.
Foss er ikke den eneste som har hjulpet Weng. Hun ringte landslagskollega Didrik Tønseth, som tidligere har hatt hjernerystelse selv. Weng roser også skiskytter Karoline Knotten. I mai slo hun hodet stygt da hun veltet på sykkeltur. Etterpå har hun snakket åpent om hun fortsatt sliter med ettervirkningene.
Foss slo tilbake. Weng er i ferd med å gjøre det samme.
Se lørdagens sprintrenn i verdenscupen på TV 2 og TV 2 Play fra 09.25.