Sjokket og sorgen etter at han døde har hun bearbeidet i et sterkt og rørende minneord.
Det var egentlig ment som en slags del av det å håndtere sorgen etter beskjeden hun fikk om dødsfallet fredag. Nå har hun gitt VG tillatelse til å publisere det.
For Uhrenholdt Jacobsen har de siste dagene handlet om å samle tankene om en mann som betydde svært mye for henne.
Uhrenholdt Jacobsen forteller at hun har tenkt mye på familien de siste dagene.
For hennes egen del er det vanskelig å sette ord på hva Kaas betydde i et trener- og vennskapsforhold som varte i over 20 år.
Hun gir det et forsøk:
– Hva han gjorde for meg og den utøveren jeg ble… Det er ingen andre som har så store aksjer i det som ham. Da tenker jeg ikke bare på hva jeg fikk til av resultater, men hvilken måte jeg gjorde det på, sier hun.
– Uten at jeg skjønte det, så lærte jeg masse om ledelse, prestasjonskultur, det å fokusere på de riktige tingene, at vi må bry oss om hverandre, ikke sette seg selv over fellesskapet. Masse av disse verdiene som er viktig i toppidrett og livet, som overraskende mange går glipp av.
Det sterke og personlige brevet kan du lese her:
«Kjære Dag.
Første gang jeg møtte deg tenkte jeg du var en rar mann. Jeg visste ikke en gang at du var pappa til Martin i skigruppa, langt heller at du kunne noe om langrenn. «Hvis du skal bli ordentlig god må du nok trene litt mer!».
Jeg var 14 år, og sprakk ofte på slutten av skirenn. Jeg elsket fellestrening, friidrett, håndball og konkurranser. Lange turer i marka var ensformig og kjedelig. «Det gidder ikke jeg», svarte jeg og sånn var det med den saken.
Det gikk et par år.
Alle skirenn med litt lengde gikk som du sa, for jeg var aldri ordentlig god. Selv om jeg fikset sprint, ble det etter hvert frustrerende å alltid komme til kort på alt det andre. Samtidig fant jeg på avstand ut at du ikke bare var en tilfeldig rar mann.
Jeg ble juniorløper, sluttet med håndball og mannet meg opp til å spørre hva som måtte til. Du hadde visst ventet på det – i disse årene. At det skulle ende i et vennskap som varte i nesten 20 år, var langt utenfor min forstand.
Jeg hadde akkurat fylt 18 og gikk siste året på videregående. Du ringte hjem og mente jeg burde gå senior NM på Lillehammer, men det var litt vanskelig å være borte fra skolen. Kom vel bare til å bli en prolog også reise hjem igjen, og ikke hadde jeg foreldre som kunne smøre ski eller være med heller.
Du var standhaftig i troen og hentet meg kl 06.30, ut på tur med nytraktet kaffe og en pose hjemmebakte boller fra mamma. På Lillehammer ventet en for meg ukjent legende og din mentor, Oddmund Jensen. Jeg hadde ett par ski, og bak den grønne Caravellen måtte han til pers som skismører.
Du hadde rett. Jeg hadde visst noe der å gjøre likevel og fikk sølv i NM.
Landslagstreneren kalte meg et blaff, mens du mente jeg burde gå VM. Jeg drømte ikke så stort, så det ble med praten om dette på vei hjem i bilen. Ny NM-medalje kom året etterpå, men OL var det ikke snakk om. Jeg var for ung, du var forbanna. Men jeg drømte fortsatt ikke så stort. Så det ble mellom oss.
Enten ble jeg gammel nok eller god nok, hvem vet. Jeg fikk sjansen på landslaget, men følte meg egentlig fremmed der.
Så var du der likevel, og klarte kunsten å utfordre uten å tråkke landslags-stoltheten på tærne. «Du skal til VM i år», sa du i en lettere henslengt kommentar på en trening i Holmenkollen. Jeg tenkte du ikke var rett, jeg var fortsatt junior…
Du ga tyngde og selvtillit til å trene og prioritere som en moden utøver. Jeg lærte prestasjonskultur i praksis uten å skjønne det og ble lettere sjokkert da jeg ikke fant det igjen i landslaget.
Vi snakket sammen oftere og oftere, du utfordret og ga perspektiv og ro. Da jeg vant VM- sprinten i Sapporo var jeg plutselig en sensasjon og ble behandlet rart og annerledes. All oppmerksomheten føltes fremmed.
Midt i dette kaoset var du der, stilte spørsmål ved sporvalg inn mot oppløpet. Omvei, sa du. Taktikk, sa jeg. Vi diskuterte, utfordret prestasjonene. Ble ikke helt enige. Midt i kaoset var det min normal - vår normal. Det føltes trygt. VM-gull til tross.
«Jeg har trent verdensmestere før, så du er ikke unik. Hvorfor skal jeg hjelpe deg videre?» Da visste jeg det, at vi kom til å slå følge så lenge jeg orket å utfordre deg, så lenge vi ville bli bedre sammen.
Under OL i 2014 fulgte du opp skiskyting for Olympiatoppen. Slik førte tilfeldighetene til at du var der hver eneste dag etter Sten Anders tok livet sitt. Som familie som passer på ungen sin.
Du viste omsorg og respekt, sorterte og var nysgjerrig - en ekte balansekunstner. Etterpå forsøkte du bremse, men jeg ville ikke høre og det gikk i den berømte veggen. Vi trente usle og korte økter.
Det gikk sakte, men det var mye annet å prate om og engasjere seg i. Og livet var ikke så verst selv om formen var dårlig.
Det ble mange medaljer og oppturer. Noen nedturer også, men vi slo alltid følge.
Etter hvert følte jeg meg som en slags fosterdatter, en Astrid nummer to i ditt liv – vi kunne lese hverandre og diskutere som familie gjør, både om langrenn, idrettspolitikk, store verdensproblemer og idiotiske småting.
Våren 2020 var det nok ski-satsing for meg. Du visste det selvfølgelig før jeg sa det, Covid-19 tok over verden og vi begynte å gå tur. En dag i uka gikk vi, luftet hunder og pratet. Hver eneste gang måtte jeg minne deg på å holde den berømte meteren.
Du tenkte det ville gå greit, men jeg var redd for å gi deg smitte fra sykehuset. Du så rart på meg når jeg sa du var i risikogruppa. Men jeg fikk fortsatt lov til å ha deg der på vandring gjennom livet.
Selv på min ferd til Nord Norge i turnus var du interessert. Slik gikk det til at du var den eneste av mine nærmeste som besøkte meg i blåst og vannrett regn i dyp mørketid. Vi gikk tur, pratet og spiste lokal fisk.
Jeg lå på liggeunderlag på gjesterommet, hørte deg snorke gjennom veggen og tenkte på at du tok deg tid. At du hadde blitt et menneske som virkelig formet mitt liv, med nysgjerrighet, medmenneskelighet, klokskap og trygghet.
For noen uker siden kom du overraskende ut av skogen i Sørkedalen med Snupi og Astrid på slep. Det ble kaffe, vafler og god prat. Du var som vanlig sulten, varm, munter, positiv og raus. Det var som vanlig alt annet enn kjedelig.
Du var som vanlig - til du ikke var her lenger. For dette var siste gang vi møttes. Nå føles alt uvirkelig og fremmed. Jeg håpet til det siste. Men finner trøst i at du droppet både å bli gammel og å leve som syk. Kanskje passet det deg best.
Hvil i fred».
Uhrenholdt Jacobsen forteller om en helg som har vært tung å komme seg gjennom siden dødsbudskapet for noen dager siden.
– Jeg tror fortsatt ikke at jeg har skjønt det, sier hun – og avslutter slik:
– Jeg vet at han har vært viktig for idretten, næringsliv og frivilligheten, men jeg har tenkt mer over hvor viktig menneske han har vært etter at jeg sluttet som skiløper. Han var ikke bare en trener, han var langt mer enn det. Han var et medmenneske og et forbilde for meg. Så at han ikke er med oss lenger, det er vanskelig å ta innover seg.