– Jeg vil ikke fortelle så mye. Det har vært alvorlig sykdom i nær familie. Sånne ting som koster mental energi og tar veldig mye. Vi er kjempeheldige som har psykolog Britt Tajet-Foxell boende hos oss her. Vi er skikkelig heldige som har henne i ryggen, sier Kjetil Borch til norsk presse etter OL-sølvet i singlesculler.

Horten-mannen ble slått av greske Stefanos Ntouskos.

Borch bekrefter at sykdomssituasjonen i familiens hans fortsatt er der. Han forteller om krevende utfordringer å takle gjennom pandemien.

– Med corona så kan man ikke treffe de det gjelder. Jeg har bare måtte sust i mitt eget idrettsliv uten å kunne gi en klem til dem jeg er glad i. Det er vanskelig. Men nå skal jeg hjem og dele ut klemmer over en lav sko – så lenge det er greit. Jeg får høre med Bent Høie (helseminister), sier Borch med sølvmedaljen om halsen på roarenaen Seaway Forest Waterway.

Dagbladet spør så om Borch vil si noe mer om samlivsbruddet han har vært gjennom.

– Nei, det ønsker jeg ikke, svarer han.

Kjetil Borch ble verdensmster allerede i 2013 og har grodd til en av rosportens mest erfarne. Men han er langt fra upåvirket.

– Alt dette påvirker veldig mye. Som jeg sier: Jeg takker aldri nei til en utfordring, men det kan bli veldig mye. Jeg er relativt strukturert oppe i topplokket til å kunne skille idrett og privatliv. Derfor ønsker jeg heller ikke å svare mer på det, sier Borch.

– Det siste året har vært helt absurd, oppsummerer han.

OL har ikke helt gått etter planen for de norske roerne. Fireren med Olaf Tufte opplevde en tårevåt fiasko, mens medaljehåpet til Are Strandli og Kristoffer Brun kantret på dramatisk vis.

– Det har vært en blytung vei hit vi er i dag. Alle var med meg i båten. Jeg skulle bære æren videre. Helt greit for meg. Jeg presterer best under press, sier Borch som både har ledd og grått sammen med de to ulykkesfuglene frem mot OL-finalen.

Han kan ikke peke på noe han kunne gjort annerledes ute på vannet. Han var en båtlengde bak overraskelsen, Stefanos Ntouskos, over den olympiske målstreken under vann.

– Jeg aner ikke hva jeg skulle dratt opp av hatten. Jeg kikket ned i den og der var det tomt, beskriver roeren fra Horten bosatt i Oslo.

– Er du på noen måter skuffet?

– Jeg kan ikke si det. Jeg var jævlig sulten på gullet, men kan ikke gjøre noe med annet enn det jeg selv presterer. Jeg hadde ikke noe mer å komme med, beskriver han.

Kjetil Borch vil være 34 år under Paris-OL om tre år. Han har klatret fra 7. plass i London 2012, via bronse i Rio de Janeiro 2016, til sølv i Tokyo.

– Det er ingen alder. Jeg er ung som få. Nå skal jeg la dette synke inn og ta en runde med sponsorene min. Det er ikke billig å drive toppidrett – i hvert fall ikke roing. Motivasjonen er det ingen ting å si på. Progresjonen fra OL til OL er grei, mener han.

Han lykkes ikke da Olaf Tufte «bestemte» at de skulle ro et VM til sammen i 2017. Det endte med 5. plass etter at Borch hadde trente en «halv time på tre måneder» i en Karibia-ferie etter Rio.

– Jeg følte meg hverken klar mentalt eller fysisk til å kjøre på i en dobbel med verdens mest «psykopatiske mann» – i beste mening. Det ble en salat jeg ikke er stolt av, sier han ærlig.

Så gjorde Borch det han hadde planlagt allerede før OL i Rio. Han satset alene i singlesculleren og fikk umiddelbart betalt med VM-gull i 2018.

På veien har han møtt på betydelige fysiske utfordringer. Han er operert to ganger for menisk i kneet, en gang i albuen og en gang for tette bihuler mellom 2017 og 2019.

– Det så veldig mørkt ut etter at jeg røk menisken med en gang. Jeg fant noen dyktige kirurger, ble operert, tok taxi til Olympiatoppen med en gang og startet treningen, beskriver han om sitt drama mot slutten av 2017.

– Så har det vært tre påfølgende operasjoner. Så det har ikke stått på utfordringer, sier han.