Sist sett på fellesstarten i Holmenkollen 20. mars i fjor, smilende og med det store verdenscuptrofeet i hånden og ektemannen Sverre Olsbu Røiseland ved sin side.

Skiskytterdronningen satte punktum på hjemmebane for en drømmesesong med seks verdenscupseire. 32-åringen var på pallen i 13 av 20 renn. Så kom nedturen.

Hun ble rammet av virussykdommen helvetesild og gikk to måneder uten trening. Sesongåpningen på Sjusjøen i november kom for tidlig og da verdenscupen startet i Kontiolahti måtte Marte Olsbu Røiseland melde forfall. Kroppen tålte ikke treningen.

I dag skal hun til start på sprinten i slovenske Pokljuka etter å ha gått glipp av åtte verdenscuprenn og tre stafetter.

– Jeg håper jeg ikke har glemt altfor mye. Jeg er veldig spent, sier Marte Olsbu Røiseland til VG før sitt comeback.

– Det er snart ti måneder siden jeg konkurrerte sist. Vanligvis har jeg deltatt i sommer-NM, konkurrert på Sjusjøen og matchet meg mot laget i sommerhalvåret. Nå har jeg ikke gjort noe på grunn av sykdommen. Det positive er at jeg kjenner at kroppen begynner å bli seg selv igjen, at den responderer på det jeg gjør. Det var det jeg savnet før jeg fikk helvetesild.

For å komme til start i Pokljuka valgte hun å avlyse julefeiringen. Det ble trening hjemme på Lillehammer sammen med ektemannen Sverre som nå er trener for de tyske skiskytterkvinnene.

Hennes eneste skikkelige test siden august i fjor ble gjennomført på julaften med et testløp på Natrudstilen.

– Det var bare meg til start. Det vant jeg, sier Olsbu Røiseland og ler godt.

– Julen ble viktig. Jeg hadde ingen tid å miste og vi isolerte oss på Lillehammer. Sverre kom hjem fra verdenscup og så måtte han rett på jobb med meg.

Med det grunnlaget hun har er det umulig å si hvor verdens beste kvinnelige skiskytter forrige sesong står nå.

TOK DEN STORE POKALEN: Marte Olsbu Røiseland og ektemannen Sverre med det synlige beviset på at hun var verdens beste kvinnelige skiskytter forrige sesong, glasskulen som vinner av verdenscupen sammenlagt. Foto: Jostein Magnussen

– Jeg skulle hatt bedre tid. Jeg vet ikke hvordan nivået er nå og jeg aner ikke hvordan kroppen vil respondere når jeg begynner å konkurrere igjen.

Hun håper å få noen svar etter dagens sprint. Utgangspunktet er dette:

– Jeg håper det skal gå bra, jeg har troen på det – og så gleder jeg meg, faktisk. Jeg har vært skikkelig dårlig og kan ikke regne med å «mose på» fra start. I dag handler det om å være smart underveis og finne ut hvordan kroppen takler belastningen.

Marte Olsbu Røiseland er ikke usikker, men veldig spent. Nå har hun én måned på å finne formen til VM i Oberhof. Gullmålet er nedjustert. I februar vil hun være fornøyd om hun reiser fra VM med en medalje.

Hennes personlige trener, Roger Grubben, er klar på at Olsbu Røiseland ikke har mer enn tiden og veien om hun skal hevde seg i VM.

– Hun er avhengig av litt flaks og tilfeldigheter, og så må hun holde seg frisk til VM. Hun tåler ikke et nytt avbrekk og må respondere på trening og konkurranse, sier Grubben om gullmulighetene når vi kommer til Oberhof i februar.