5. mars hadde hun på følelsen at ungen var på vei, selv om det var tre uker til termin. Men hun gikk på treningssenteret. Det ble 10 ganger to minutter på ellipsemaskinen før den høygravide landslagsspilleren kjørte serier med knebøy.
– Det var bare en time etter, at vannet gikk, smiler Camilla Herrem.
Hun var i gang med å lage mat til 4-åringen Theo. Men på vei ned trappen med maten kjente hun at noe viktig skjedde. Camilla gikk rett på do og ringte sykehuset.
Noen timer senere var Noah født.
Etter et par dager fulgte hun sønnen på håndballtrening. Hun følte seg bra, og kom i trening igjen i løpet av de neste dagene. Etter bare 24 dager var hun tilbake i seriekamp. Hun har både før og etter svangerskapet samarbeidet tett med Solas fysioterapeut, Hanne Brudal, og landslagets helseteam.
– Kroppen har kjentes bra ut hele veien. Det er ingen selvfølge. Jeg var i bedre form gjennom dette svangerskapet enn jeg var i mitt første, sier Herrem. For fem år siden fikk hun Theo midt på sommeren. Veien tilbake var langt tyngre.
Hun klarte først ikke målet om å spille EM for Norge i desember 2018, men kom inn som reserve i mesterskapet. Nå har hun bedre tid før Norge drar i gang VM på hennes hjemtrakter, Stavanger, 29. november.
– Det er deilig, sier hun og erklærer seg klar for Norge igjen om Thorir Hergeirsson tar henne ut.
VG møter Camilla Herrem, ektemannen Steffen Stegavik, ungene og hunden Lykke hjemme på Sola. Stuen bærer preg av mye aktivitet. Babyen sover søtt. Theo roer seg ned etter kveldens håndballtrening med en iPad. Lykke bjeffer rundt og må bestikkes med godbiter for å bli med på VGs familiebilde.
– Det er deilig å komme hjem og bare være mor. Ungene bryr seg ikke om kampene. De bryr seg om at vi kan lese historier, synge og være med dem, sier Camilla.
Sluttspillet startet med 15 Herrem-mål på tre Sola-seire. Hun spiller igjen fulle kamper.
Paret deler på en liten stilling på håndball-linjen til Sola videregående skole. Der er det naturligvis fødselspermisjon.
– Men jeg har ikke mammapermisjon som håndballspiller. Jeg har vært på jobb hele veien, sier Herrem. I graviditeten fungerte hun som Stegaviks assistent samtidig som hun passet egen trening. Etter fødselen har hun jobbet for å komme tilbake på banen.
Ektemannen har heller ikke hatt permisjon som pappa.
– Jeg legger opp treningsøkter hver dag og kan ikke ta fri, forklarer Sola-treneren.
Camilla Herrem er fornøyd med at avbrekket ble så kort. Landslagets Kari Brattset Dale fikk bekkenleddsmerter i svangerskapet og måtte vente 4,5 måneder på spille håndball etter at hun ble mamma i november.
– Det er så forskjellig fra person til person. Det finnes ingen fasit. Om folk reagerer på at jeg er tidlig tilbake, vet jeg ikke. Jeg har ikke fått noen reaksjoner, men jeg leser ikke kommentarfeltet, for å si det slik. Jeg gjør bare det som er best for meg. Det er det viktigste. Jeg kjenner kroppen min best, sier Camilla Herrem.
– Profesjonalitet, mener Steffen Stegavik og legger til:
– Det er ikke normalt det hun har gjort, men hun er ikke normal heller. Noen er toppidrettsutøvere med stor T.
Hjemme på Sola går hverdagskabalen som regel opp. Takket være mye god hjelp. Når ekteparet er sammen på håndballtrening stiller familievennen, Kirsten Hauge, alltid opp. Dessuten tar Camillas mor, søster og niese ofte tak. Steffens mor er heller ikke vond å be om å komme ned fra Trondheim.
Herrem fyller 37 år til høsten.
– Den indre motivasjonen er fortsatt der selv om jeg er 36. Det er deilig å kjenne på. Jeg er ikke ung og lovende lenger, men jeg trener klokere og har et godt liv utenom håndballen. Det hjelper meg. Før Theo ble født så kunne jeg irritere meg mer etter kamper.
– Jeg er født, bryter Theo inn fra tripp-trapp-stolen.
Mamma smiler til gullklumpens innspill.
Hun ser egentlig ingen ende på en karriere som hittil har gitt hele ni gullmedaljer med landslaget. Hun har ennå ikke tenkt på å avslutte etter 286 kamper for Norge i løpet av 17 år.
Camilla Herrem mener livet som tobarnsmor gjør henne bare enda mer lysten på håndball.
– Når man får disse pausene så kjenner man så mye på det. Det er deilig å kjenne at håndball er så gøy. Jeg har savnet det. Motivasjon blir enda høyere når jeg går mange måneder uten å spille.