I boken «Camilla uten filter» deler hun detaljer om livets opp- og nedturer – som hvordan det var å spille sitt første mesterskap uten faren i 2019.
Hun åpner også opp om hvordan det var å spille i utlandet – nærmere bestemt Øst-Europa. Etter åtte trygge år i Byåsen og Trondheim dro hun videre til rumenske Baia Mare i 2014. Der ventet en helt ny hverdag.
– Håndballmessig var det kjempekult, men jeg følte de ville forandre meg litt med hvordan jeg spilte på og var. Det likte jeg ikke veldig godt, forteller hun når VG møter henne i Oslo.
Om tiden i Romania forteller hun blant annet om et sjokkerende møte med en klubblege. Han ga henne beskjed om å gå ned tre kilo. En annen lagvenninne fikk beskjed om å gå ned 12, forteller Herrem. Det hadde Herrem aldri opplevd tidligere – og har aldri opplevd igjen.
– Jeg tror bare jeg ble helt satt ut. Man får jo ikke noen grunn eller forklaring, forteller hun og fortsetter:
– Det er så sensitivt for folk om man skal gå opp eller ned. Når det kommer til vekt føler jeg at så lenge man er i god form, føler seg vel og presterer på banen skal det ikke ha noe å si. Jeg er bare veldig glad for at jeg var såpass gammel at jeg ikke brydde meg. Jeg vet hva som er bra for meg og hva slags form jeg må være i for å være på mitt beste.
Det har ikke lyktes VG å få en kommentar fra Baia Mare.
Herrem forteller at det på samme tid var en diskusjon i Norge hvor blant annet tidligere Larvik-trener Ole Gustav Gjekstad hadde fokus på at håndballspillere skulle bygges opp, få mer muskler og bli større.
– Derfor ble det en uvirkelig følelse, for man hadde aldri trodd man skulle få sånne beskjeder. Håndball er for alle, uansett om du er lang eller kort, stor eller liten. Det har ingenting å si. Personlig begynte jeg bare å le av hele situasjonen – fordi jeg synes det var så sykt. Men det jeg tenker på er om det kommer personer der som tenker mye på mat og hva man spiser – og da får en sånn type beskjed. Det kan være farlig. Jeg er glad det var første og siste gang jeg hørte det, sier Herrem.
Vokste mye
Etter en sesong i Baia Mare dro Herrem videre til danske Tvis Holstebro i ett år før hun igjen flyttet på seg og reiste til Makedonia og Vardar. Det var spesielt de to oppholdende i Øst-Europa som skilte seg fra hverdagen i Norge.
– Hva har du lært av det?
– Man må ikke irritere seg over ting man ikke får gjort noe med. Før var jeg flink til å bry med om mye og lure på hvorfor man gjorde ting. Da jeg kom til Romania måtte jeg bare legge det vekk og fokusere på min jobb. I Romania var det sånn at treneren bestemmer. Det må du bare akseptere, for sånn er det. Jeg vokste ganske mye på den tiden – spesielt mentalt, sier hun.
Til Baia Mare hadde hun med seg både ektemann Steffen Stegavik og hunden Lykke, som hun forteller at hjalp mye.
– Hvis ikke tror jeg det ville blitt ekstremt tøft. Det var en annen kultur der. Man tenker kanskje litt mer på seg selv enn hele laget. Og sånn er det. Da jeg var i Makedonia var jeg mye alene. Man går og trener, også går man hjem og er alene. Man går jo venner i laget, men de ser man jo også veldig ofte, sier hun.
– Men jeg er veldig glad for at jeg har vært i de landene og opplevd en helt annen kultur, spille Champions League og en annen liga. Men du kjenner jo mye på at du er ensom, legger hun til.
Hjem til Norge
I 2017 dro hun tilbake til Norge og de tryggeste rammene hun kjenner – Sola i Rogaland hvor hun har vokst opp. Hun tok valget om å spille på et lavere nivå og i 2018 fikk hun sønnen Theo. Til EM i Frankrike samme år ble hun først vraket, men hentet inn i troppen da Thea Mørk ble skadet.
Herrem var usikker på om hun fortsatt hadde toppnivået inne, men beviste både i Frankrike og ett år senere under VM i Japan at hun fortsatt er god nok til å spille på den største scenen.
– Tillit og selvtillit er alfa omega for en håndballspiller. Da jeg kom hjem hadde jeg det veldig bra, men man må gjøre en skikkelig innsats om man skal holde nivået. Jeg vil ikke være en håndballspiller hvor folk tenker «nå er det på tide at hun gir seg», sier 34-åringen og ler.
Nå har hun planer om å spille håndball i minst to år til, men innrømmer at hun har begynt å stresse for hva hun skal gjøre i et liv etter håndballen.
– Jeg vil i hvert fall finne en jobb hvor jeg får jobbe med mennesker og noe jeg virkelig synes er gøy å gjøre – sånn at jeg får litt den følelsen jeg får med håndballen. Jeg vil gå på jobb og meste det jeg gjør og kanskje få den trygge følelsen. Men det blir nok et helt annet liv da, for å si det sånn, avslutter hun.