Hoppere smilte allerede før de landet i skiflyvingsbakken. Folk i støtteapparatene gråt nede på sletten. Japanske Yuki Ito brøt sammen i tårer på seierspallen.
Hoppsøndagen i Vikersund ble en merkedag.
Da kvinnene endelig fikk slippe til i verdens største hoppbakke, vant slovenske Ema Klinec foran Silje Opseth og Ito.
Gleden strømmet over utøverne. Og midt oppi det hele sto Maren Lundby. Hun som har stått på for å drive hoppsporten mot likestilling.
Etterpå ble Lundby hyllet av både sjefen og kulturministeren. Det sterke budskapet hennes har endret idretten. Og det overrasker dem som kjente henne som liten.
Hyllet av minister
– Jeg står igjen med en god følelse, selv om rennet ikke var all verden, sa Maren Lundby etter søndagens sjetteplass.
Da Ema Klinec sikret seieren med sitt andre glimrende hopp (226 og 223,5 meter), sto Lundby for seg selv i målområdet. Lundby klappet og smilte. Kanskje tenkte hun også på kampen for å komme helt hit.
For Maren Lundby vant også denne søndagen. Hun vant den lange kampen om å få hoppe i skiflyvningsbakker. Hun vant over skeptiske pamper og sjefer.
Fortellingen om den 28 år gamle totningens karriere, er også fortellingen om en idrett i endring.
I 2009 ble 14 år gamle Lundby den første til å sette utfor i kvinnenes aller første VM-renn. Så har det vært strid etter strid. Hun har også kjempet for at kvinnene skal få flere verdenscuprenn, og for at de skal få hoppe i storbakken i VM.
Søndag ble hun hyllet. – Uten henne hadde vi ikke vært her, sier kulturminister Anette Trettebergstuen, som var rørt etter det historiske rennet.
– Den kampen hun har tatt, har vært helt rå, mot så mye motstand, mot så mange usaklige argumenter. Likevel har hun ført den kampen. Hun er et kjempeforbilde, fortsetter statsråden.
Lundby er blitt en sterk stemme og har mottatt flere priser for sitt arbeid for likestilling. Det er de som kjente henne som yngre, overrasket over.
En beskjeden liten jente
En liten jente i rød skidress ser vaktsomt mot kameraet, gjennom brillene. Det gamle bildet tar oss tilbake til et idrettseventyrs spede begynnelse.
Helt fra hun var smårolling og ble med storebror Øyvind i bakken, var hun fryktløs. Hun satte utfor og angrep hver eneste bakke. Men som person var Lundby forsiktig. Hun var typen som ikke følte trang til å være i sentrum hele tiden.
– Hun var en fryktelig beskjeden jente. Hun har alltid vært blid og trivelig, men var ikke den som stakk seg frem. Hun sto et steg bak og hørte på, sier Kai Henning Stensrud, æresmedlem i Lundbys klubb, Kolbukameratene .
At begavede Lundby skulle bli en god idrettsutøver, kunne man kanskje ane. Men at den sjenerte jenta skulle bli en bærende og viktig stemme for endring, er flere overrasket over. Også pappa Jan Helge Lundby.
– Jeg er ikke overrasket på grunn av holdningene hennes, men på grunn av hvordan hun var. Hun var stille og forsiktig og turte sjelden si noe i store forsamlinger. Men hun har utviklet seg med hopplandslaget og den medieinteressen som har kommet.
Lundbys andre side
Bak et sjenert og beskjedent ytre har det selvfølgelig skjult seg mye. Sterke krefter som skapte en idrettshelt. Og som kanskje også forklarer evolusjonen til en prisbelønnet forkjemper for likestilling.
Maren Lundby er sta.
Ga trenerne hennes en beskjed om noe hun måtte endre, begynte hun å jobbe med det. Til det satt. Og den egenskapen ble ikke bare gull verdt i møte med utenlandske konkurrenter, men også bakstreverske holdninger.
– Det merket vi etter hvert: Hun var fryktelig målbevisst, litt sta og egenrådig, mimrer barndomstrener Tom Arne Sommerstad.
Maren Lundby blir hyllet som en likestillingshelt. Men for henne har utgangspunktet vært å få drive med idretten sin. Hun har hatt et bestemt ønske om å få som hun fortjener.
– Det har aldri vært vanskelig for meg å si hva jeg mener. Jeg har nok vært sjenert, og er nok litt sjenert fortsatt, men jeg er blitt mer voksen. Og jeg har nok alltid vært veldig sta og stått på mitt, sier Lundby.
Til å stole på
Et møte i 2021 ble en gedigen nedtur. Da bestemte hoppsjefer at Lundby og de andre kvinnelige hopperne ikke skulle få hoppe i skiflyvningsbakker. Tankegangen var at kvinnene ikke var klare.
Men Lundby jobbet videre. Hun fikk hjelp av organisasjonen Like Muligheter og Kulturdepartementet til å sette press på de andre nasjonene.
– Hun tar ingen snarveier og gjør alt veldig skikkelig. Hun er veldig pliktoppfyllende. Det har aldri skjedd at hun ikke har holdt en avtale, forteller Marianne Aasland i Like Muligheter.
Det iherdige arbeidet endte med klarsignal – og søndagens renn. Og ikke noe av dette hadde vært mulig uten Maren Lundby, mener landslagets sportssjef Clas Brede Bråthen.
– Maren Lundbys betydning er mye større enn det Maren Lundby sier, liker å tenke og vi forstår, sier Bråthen.
Han hyller Lundbys beherskede og saklige fremgangsmåte. – Det er ikke sikkert Erna Solberg hadde engasjert seg så mye om ikke Maren var som hun har vært. Sånt engasjement har betydd noe, og det er utelukkende Marens fortjeneste.
Takket to andre
Men tror du Maren Lundby sto etter rennet og tok på seg all æren?
– Ikke bare jeg har jobbet for dette, påminnet hun kjapt.
Lundby trakk frem Bråthen som «den viktigste pådriveren», og Anette Sagen som en viktig stemme i tidligere år. For Maren Lundby er kanskje ikke det viktigste hvem som har æren, men at et nytt hinder er passert.
– Du har møtt mye motstand. Tenker du i dag at du hadde rett?
– Helt klart. Hvis noen mener vi ikke skal hoppe her etter seks hopp hver denne helgen, da må de finne på noe annet å gjøre, sier Lundby.
Før hun går av sted, ser hun én gang til på gigantbakken og legger til:
– Dette er fasit.