– Det er først nå, i vinter, at jeg går i pluss. Senest i fjor lå jeg våken om natta og lurte på om jeg kom til å klare det, sier hun.
Det hun lurte på var om hun skulle få endene til å møtes. Det vi si ha råd til å betale regningene for sin toppidrettssatsing. Hun sier at hun alltid har betalt mye av reisene sine og utgiftene som følger med det «å drive på» – fordi ro-forbundet ikke har kapasitet til det.
Norges nye sjefstrener i roing, nederlenderen Mark Emke (62), presenterte årets landslag ved Årungen torsdag. Han har på grunn av slunken forbundskasse måttet kutte ut sesongens første verdenscupregatta. Nummer to går i polske Poznan 17.-19. juni, med norske roere.
Birgit Skarstein har ikke løp i verdenscup tre, men er i stedet invitert til en konkurranse på den kommende OL- og Paralympics-regattabanen i Paris i juli. Hun håper de får råd til å takke ja. Hun anslår kostnaden for en Frankrike-tur til rundt 20.000 kroner.
Det er ikke pengepremier i roing, hverken nasjonalt eller internasjonalt.
Emke har også måttet stryke «høydetreningsleir i utlandet» fra sin årsplan, fordi klubbene har sagt nei til å betale egenandelen det ville ha påført dem for hver og en av sine landslagsroere: 150.000 kroner, ifølge OL-sølvvinner Kjetil Borch og sportssjef Daniel Lilletveit Berge.
Nå slipper de med cirka halvparten.
Utøverne får ikke lønn. De betaler ifølge Skarstein for eget treningsutstyr og pendlingen til Årungen. Hun har også betalt for tilrettelegging for henne i forbindelse med treningssamlinger, «noe som fort kommer over» 100.000 kroner for en høydesamling.
– Hvorfor er det slik at roing, som drar inn en del gull og heder til nasjonen, er så stusslig stilt når det gjelder penger - og spesielt etter OL?
– Det er en svær idrett internasjonalt. 120 millioner «pluss» ser VM på TV, svarer Birgit Skarstein - før hun fortsetter mer dyptpløyende.
Hun - «Skal vi danse»-deltageren, verdensmesteren, verdensrekordholderen, TV-programlederen, forbildet sommer som vinter - legger til at «men» i Norge er det en liten idrett, landslagsutøverne må jobbe dugnad (male klubbhuset på Årungen, luke ugress på tribunene foran NM og vaske båthallen selv), forbundsadministrasjonen er liten, sponsorjakt er ikke blitt prioritert.
– Vi har prioritert å ro fort, understreker Birgit Skarstein.
På spørsmål om det er et paradoks at hun som synes godt i media, blir eksponert og er på TV, nærmest lever fra hånd til munn, svarer hun at «du tjener ikke penger på å være i media».
På den annen side sier hun også:
– Kanskje det er noe feil med meg også. Jeg har nok ikke melket det potensialet. Men det viktigste er å få det til å gå rundt. Vi driver ikke med dette for å blir rik, men fordi vi elsker å ro fort, gjentar Birgit Skarstein.
Hun forteller at hun har brukt av egne sponsormidler til å dekke utgifter hun «helt sikkert» kunne bedt forbundet dekke. Hun har imidlertid, som hun uttrykker det, ikke hatt hjerte til å belaste felleskassen - selv om det er en av grunnene til at hun har gått i minus.
– Har dere vært for lojale overfor forbundet, i stedet for å kjefte på dem og kreve at det skaffer flere sponsorer?
– Det blir ikke «likar» av å kjeft, svarer hun og smiler.
Hun tilføyer at hun har jobbet mye frivillig, for blant andre MOT, stiftelsen VI og Right to Play. Hun synes det er viktig å være en positiv samfunnsaktør. Tiden hun har spandert på det kunne gått til jobb og sponsorarbeid.
– Det er viktig at vi som driver idrett også er gode rollemodeller utenfor idretten, sier hun.
– Men du ville ikke sagt nei til å tjene 4,5 millioner i uken, som Erling Braut Haaland?
– Det føles helt utopisk, svarer hun og bryter ut i karakteristisk latter.
– Men igjen. Jeg tror ikke man blir lykkelig av penger. Men du kan fort bli ulykkelig hvis du blir redd for at du ikke skal klare å få det til å gå rundt. Det er ingen god følelse å kjenne at du ikke får pusten ned i maven, fortsetter hun.
– Var det slik i fjor?
– Ja, slik var det i fjor. Det er ikke noe artig, og det går utover idretten igjen, svarer Birgit Skarstein.