Vi har trolig bare sett starten på kaoset rundt Russlands posisjon i skisporten denne vinteren. La oss håpe at det ikke blir nødvendig, men det kan nok være klokt av Norges Skiforbund å forberede grunnen for å stille skitoppene et ultimatum.

Vi eller dem.

Når det først er fattet et prinsipielt standpunkt om at en invasjonskrig overfor en annen (idretts)nasjon ikke er forenlig med å få delta i skisport, må det håndheves også om det smerter sportslig og økonomisk.

Derfor blir det svært interessant å se hvordan internasjonal skisport står opp mot russiske interesser når sesongen nærmer seg.

Det var ikke veldig beroligende å høre generalsekretær Michel Vion uttale at det virker mer og mer sannsynlig med en russisk retur i løpet av vinteren.

 Enkelte har hevdet at han ble feiltolket, og forhåpentligvis stemmer dette. Men om FIS i det hele tatt vurderer å gå ned denne veien, er det vanskelig å se at Norge kan godta å være med i skisirkuset.

Det var ugreit at sist vinters nølende utestengelse primært ble begrunnet med sikkerhetshensyn, snarere enn med solidaritet overfor Ukraina.

Når vi nå ser at russiske ledere er inne i varmen på høstmøtet til FIS, er det enda større grunn til å undres over hvilke krefter som egentlig råder på innsiden.

Her er det også grunn til å stille flere spørsmål om hvordan og hvorfor møtet i Zürich skapte så mye drama rundt den norske delegasjonen.

Av helt uforståelige grunner visste ikke den nye skipresidenten Tove Moe Dyrhaug at russiske ledere var til stede før billetter var bestilt og det hele skulle dras i gang.

Noen delegater befant seg allerede i Sveits, andre var på vei til flytoget i Norge – mens atter andre sto ved gaten på Gardermoen da kaoset oppsto.

Brått endte Norges Skiforbund med å trekke seg fra møter i Sveits som en følge av at russere var invitert.

Mens langrenn valgte å tilbakekalle alle representanter, har hopp valgt en «møte for møte-linje», der de bare vil være med på møter uten russisk representasjon

Inntil videre vet vi ikke hvordan skiforbundet kunne bli tatt på sengen på denne måten, men det hele fremstår merkelig.

Hvorfor har vi ikke hatt bedre kommunikasjon og research i forkant? Det finnes tross alt en norsk representant i FIS-styret, den avgåtte skipresidenten Erik Røste. Det hadde vel vært å forvente god informasjonsflyt til det hjemlige forbundet?

Så langt vet vi ikke hvem som kan klandres, men det er viktig å komme til bunns i hvordan en så klønete situasjon kunne oppstå.

Men om vi legger det kostbare kaoset til side, skal de norske skilederne ha ros for at de handlet da de ble klar over at russerne ledere er velkomne på møtene i Sveits.

Det vitner heldigvis om en vilje til å ta konsekvenser av valg, også om det innebærer at våre folk ikke får deltatt i viktige samtaler om vinteren. Det er også positivt at Røste ønsker utestengelse også for ledere, så vi tiden vise oss hvordan han tar den interne fighten.

I en del sammenhenger er det klokt å være rund i kantene, søke kompromisser og godta at det er nødvendig å gi noe for å få noe.

 Men i andre situasjoner er det «the hard way or no way» som gjelder.

Ingenting rundt utviklingen av krigen peker i retning av at det er på tide å mykne opp overfor russisk skisport.

Det er ingen enkel øvelse å avgjøre hvordan idretten skal forholde seg til en svært ekstraordinær situasjon. Selvsagt er det kjedelig for russiske utøvere å bli rammet av en utestengelse, på grunn av en krig de selv ikke er ansvarlige for.

Men i det store bildet finnes det dessverre ikke noe annet alternativ som fungerer. Det forsterker også berettigelsen av å handle at koblingene mellom myndigheter, militæret og toppidretten er tette i Russland. For eksempel er jo Aleksandr Bolsjunov både offiser og langrennsløper.

De ulike grenene har valgt ulik tilnærming til russisk deltagelse, og enkelte har valgt å skille mellom utøvere og ledere. Den differensieringen er det vanskelig å forstå.

Dersom man mener noe med å gi Russland en kald skiskulder, må selvsagt også idrettsledere omfattes av dette.

Her har Norge en unik mulighet til å påvirke FIS-toppene, i kraft av vår posisjon som skistormakt. Fortsatt er det uvisst hvordan styret i det internasjonale forbundet lander når de senere i høst skal diskutere Russlands posisjon.

I forkant av den behandlingen er det viktig at Norge klargjør vår posisjon, hva vi kan leve med denne vinteren – og hva vi aldri kan akseptere.

Budskapet bør være at vi bare godtar ett svar rundt russisk representasjon så lenge invasjonskrigen pågår.

Det svaret er NJET.