En Champions Leauge-pokal er ikke å forakte. Cecilie Leganger har vært med på tre, men fikk den ene i gave av trener Anja Andersen i Slagelse. En Champions Leauge-pokal er ikke å forakte. Cecilie Leganger har vært med på tre, men fikk den ene i gave av trener Anja Andersen i Slagelse. Foto: Mette Bugge

Cecilie Leganger ble stjerne over natten. Men oppstyret som fulgte ble for mye.

Cecilie Leganger var verdens beste håndballkeeper i mange år. Men suksessen kostet.

Oddvar Bjørnestad kom med som keepertrener på landslaget. Her er han og Cecilie Leganger i VM i Italia i 2001. Foto: Dag W. Grundseth
I 2012 sto Cecilie Leganger i mål for Larvik, da laget møtte Katrine Lundes lag Györ i en mesterligakamp. Den ungarske klubben vant 31–22. Foto: Alexandar Djorovic/Scanpix
Sånn ja! Cecilie Leganger med pokalen hun mottok som den beste spilleren under håndball-VM i 1993. Da var hun bare 18 år. Foto: Pål Hansen
Vilt og vakkert. Kjersti Grini omfavner supermålvakten Kjersti Grini etter at Norge er blitt verdensmestre i 1999. Foto: Trygve Indrelid
Larviks keeper Cecilie Leganger (t.v.) og Heidi Løke var svært rørte etter å ha vunnet mesterligafinalen mot spanske Itxaco i Pamplona. Med seieren tok de med seg Norges første Champions League-tittel. Foto: Kyrre Lien/Scanpix
Venner og samarbeidspartnere. Oddvar Bjørnestad bidro i sin tid sterkt til at Cecilie Leganger ble så stor. Foto: Mette Bugge
Statsminister Kjell Magne Bondevik var på plass under VM-finalen på Lillehammer, og gratulerte Cecilie Leganger. Foto: Morten Holm
OL i Sydney. Cecilie Leganger og det norske kvinnelandslaget var der. Foto: Erik Berglund
For tre år siden takket Cecilie Leganger for seg som toppidrettsutøver. Det var godt å få mer ro i sjelen etter noen år ute og senere pendling fra Bergen til Larvik for å spille håndball. Foto: Mette Bugge
Bækkelaget har tatt seg til finalen i cupvinnercupen etter 28–22 mot Metz i Ekeberghallen. Det er april 1990. Anja Andersen jubler sammen med lagvenninnene Siv Heim Sæbøe (6) og Gitte Madsen (7). Aller bakerst: Cecilie Leganger. Foto: Anders Marius Knudsen
Cecilie Leganger på landslagssamling med Trine Haltvik i desember 1998. De var i perlehumør. Foto: Marit Hommedal
Cecilie Leganger stoppet flest baller under VM-finalen i 1999. Foto: Trygve Indrelid
Ikke så merkelig at en tenåring tar til tårene når hun blir kåret til VMs beste keeper i 1993. Foto: Pål Hansen
Noe stort å se opp til. Cecilie Leganger er blitt kåret til VMs beste keeper og hun var bare 18 år. Foto: Erik Johansen
Etter VM-triumfen på hjemmebane ble det gitt ut bok om håndballjentene. Cecilie Leganger prydet forsiden. Foto: Erik Johansen

BERGEN/BIETIGHEIM: «Verdens beste keeper gjennom tidene». Det er merkelappen hun har fått. Leganger ble kåret til den beste i seks av de åtte mesterskapene hun var med i, før hun trakk seg tilbake fra landslaget.

Leganger var den første norske spilleren som vant Champions League, og ble forgylt overalt hvor hun lukket målet.

12. desember 1999. En thriller av en VM-finale i håndball på Lillehammer vil aldri bli glemt. Cecilie Leganger (42) gjør det i alle fall ikke.

I finalen for 18 år siden var det 1,2 millioner mennesker foran TV-skjermene da Norge spilte mot Frankrike og vant 25–24.

Avgjørelsen den gangen kom etter fire ekstraomganger.

Nå forteller hun for første gang på mange år om det få visste: At hun var syk.

Se en billedserie fra Legangers begivenhetsrike karrière øverst i artikkelen.

Vis fakta ↓
Cecilie Legangers merittliste
Vilt og vakkert. Kjersti Grini omfavner supermålvakten Cecilie Leganger etter at Norge tok gull i VM på hjemmebane i 1999. Foto: Trygve Indrelid

På en prikk lik

Hun ser akkurat lik ut, med lys hestehale og lugg, som da hun herjet med motspillere i glansdagene. De store prestasjonene hun leverte, har heller ikke falmet. Åttendedelsfinalen mot Ukraina under det samme VM i 1999, da hun reddet åtte straffekast, 33 av 52 skudd og fikk en redningsprosent på 63, står solid i minneboken.

– Et glass vann?

Leganger har hentet drikke. På den andre siden av bordet i kontorlandskapet nær Bryggen i Bergen, sitter Oddvar Bjørnestad. Det er treneren som fulgte henne i tykt og tynt gjennom en lang karrière, og som hun samarbeider med i jobbsammenheng også i dag.

De to og to psykologer har startet firmaet Nye livskrefter, for å hjelpe folk som trenger å komme tilbake til jobb, enten de har hatt hjerteinfarkt eller kommer ut av fengsel.

Cecilie Leganger er blitt 42 år, og ligner på seg selv fra yngre dager. Foto: Mette Bugge

De skal bruke alt de har lært gjennom idretten, på Hvermansen. Leganger selv opplevde sterk støtte da hun var skadet.

De er smittende entusiastiske når de forteller om prosjektet.

Utenfor vinduene er det hustrig vær, lette snøfnugg daler ned.

– Nå fikk jeg gåsehud, faktisk, utbryter Leganger.

Hun må kjenne på armen sin. Da vi nevner VM-finalen i 1999, strømmer minnene på.

– Finalen gir utrolig gode vibber. I hodet mitt har jeg folkefest, det er pirrende, spennende øyeblikk som sitter som klistret.

Hun forteller om laget som Marit Breivik hadde overtatt i OL-året 1994, men på den tiden var det ikke gitt at det skulle bli VM-gull i håndball.

Bjørnestad bryter inn for å fortelle om en kvinne han observerte i Håkons Hall på Lillehammer. Hun la seg fremover på tilskuerplass og sa: «Nå orker jeg ikke mer. Nå må det ta slutt.»

– Senere fikk jeg høre av daværende håndballpresident Karl Arne Johannessen, som også er lege, at det var kommet inn folk til sykehusene med alle slags stressymptomer og hjertelidelser, forteller han.

Vis fakta ↓
Og her er fangsten
Statsminister Kjell Magne Bondevik var på plass under VM-finalen på Lillehammer, og gratulerte Cecilie Leganger. Foto: Morten Holm

Ville bare ha det overstått

For Cecilie Leganger skulle finalen bli både mareritt og glede til slutt. For det bare den innerste kjernen visste, var at hun følte seg elendig.

– Jeg hadde nesten ikke sovet natten før finalen. Jeg lå og kjente på vondt i halsen, og jeg brygget på influensa. På slutten av kampen var jeg helt tom og klarte nesten ikke å stå på bena.

Dagen etter finalebragden på hjemmebane lå hun utslått i sengen med feber.

Vis fakta ↓
Gullaget 1999
Cecilie Leganger stoppet flest ballen under VM-finalen i 1999. Foto: Trygve Indrelid

Ferskingen ble en sensasjon

Som tenåring og 1. divisjonsspiller i Fyllingen ble unge Leganger hentet inn på landslaget av trener Sven-Tore Jacobsen. Hun var 17 år. Gjennombruddet kom i 1993, da hun hadde fylt 18, og ble kåret til VMs beste keeper for første gang.

Ungjenta kom inn i mesterskapet uten at noen visste noe om henne. Kriteriet for å lykkes var lettere.

– Det var ukomplisert i den forstand at du ikke hadde noe du skulle bevise og forsvare.

Annette Skotvoll og Hege Frøseth var i troppen som keepere allerede. Leganger måtte utfordre dem hun så opp til.

Det hele endte med at hun ble den største. Og dermed kunne hun ikke fortsette i en 1. divisjonsklubb. Hun måtte bytte til det eneste alternativet i Bergen, som var Tertnes. Det var da Oddvar Bjørnestad ble kjent med henne, fordi han fikk oppgaven å bidra til at hun skulle lykkes.

Vis fakta ↓
Cecilie Leganger

En ny og annerledes vei til toppen

Han var egentlig friidrettstrener, som hadde sagt ja til å være fysisk trener i eliteklubben. Det skulle bli starten på et samarbeid som kom til å bety mye. Bjørnestad var stadig på leting etter nye måter hun kunne bli bedre på. Og hun ble bedre. Treningen var systematisk, uansett hvilken klubb hun tilhørte her hjemme eller ute i verden: I Tertnes, Bækkelaget, Krim, Slagelse, FC København og til slutt Larvik.

– Spesielt det å bli eksplosiv og være sterk i leggene hadde jeg ikke engang tenkt på. Det tok Oddvar med seg fra friidretten, sier Leganger før hun begynner å le.

– Hva er det?

– Jeg må tenke på at jeg alltid har hatt en drøm om å kaste, og mer enn håndball. Jeg ønsket å bli spydkaster. Jeg har fremdeles en drøm om å kaste, enten slegge, diskos eller spyd, men for å være seriøs – jeg har lurt på om det er for sent.

Det ble uansett håndball, og en karrière utenom det vanlige.

Selv om skader etter hvert skulle bli mange, med ødelagt korsbånd og akilles, kom hun på bena hver gang, tilbake til sitt høye nivå.

Ble preget av ny status

Men mange solskinnshistorier har en nedside.

– Jeg brant meg litt på fingrene, sier Leganger.

Hun sikter til at hun etter gjennombruddet som 18-åring ble allemannseie og fikk stjernestatus. Det ga henne god plass på avisenes førstesider og hun sa ja til alt.

Det medførte å stå bakbundet på en tønne på Festplassen i Bergen for å skaffe penger til et veldedig formål. Hun ville ikke si nei. Til slutt måtte hun det. 20-åringen møtte veggen og trodde at livet var over.

Ett år senere var talentet tilbake. Da startet en ny opptur.

Cecilie Leganger og hennes målvaktstrener Oddvar Bjørnestad har vært lekne og seriøse. Nå bidrar de til et keeperprosjekt i Bergen. Foto: Mette Bugge

Med gull i blikket

Nå har det vært stille rundt henne siden hun la opp i 2014 som 39-åring, da som Larvik-spiller. Det var ti år etter at veteranen sa farvel til landslaget.

Det var stille før den tid også, ikke når det gjaldt store prestasjoner i målet i tre land, men på uttalelser. Leganger sier selv at hun ble innesluttet, og at mange ser på henne som litt vanskelig å komme inn på.

– Er du det?

– Ja!

Hun ler og skjuler hendene i ansiktet.

– Jeg er nok det. Det henger igjen en god del ting fra håndballtiden. Jeg endret måten min å være på. Det er belastende å stå på forsiden av avisene. Det gjorde noe med meg. Jeg fikk noen arr og ble engstelig for å åpne så voldsomt opp som jeg hadde gjort før.

Skinner i en stor pokal

På vei opp trappen til annen etasje i kontorfellesskapet, er det umulig ikke å få øye på en gedigen sølvpokal. Den fikk hun av den danske treneren Anja Andersen, da Slagelse vant Champions League for tredje gang i 2007.

I VM i Kroatia i 2003 var det denne keepertrioen som regjerte for Norge. Cecilie Leganger (f.v.) Heidi Tjugum og Katrine Lunde. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

Da hun spilte i Slovenia og klubben Krim fikk hun venner fra en annen kultur, som hun fortsatt har. Den litt introverte målvakten lærte seg å sette pris på mennesker.

Da Krim møtte Anja Andersens lag i Slagelse, skulle det ta karrièren hennes til et nytt land. De to hadde spilt sammen i Bækkelaget. De seks neste årene spilte Leganger med den danske håndballartisten som trener. Hun stortrivdes.

Kranglet så busta føyk

Men det var ikke alltid Leganger og Anja Andersen var perlevenner: Som spiller kunne dansken være en katastrofe i forsvar. Enkelte ganger sto hun bare med hoftefeste. I en kamp i Russland, slapp Leganger inn en ball. Da snudde Anja Andersen seg mot henne og sa: Jeg har sagt at ballen kommer ned til høyre. Da tente Leganger og svarte: Kom deg i angrep og lag mål, istedenfor bare å stå der.

Semifinale mellom Bækkelaget og Metz i Europacupen, som BSK vant 28–22. Anja Andersen taler med sitt kroppsspråk, men Cecilie Leganger holder kontroll fra bakgrunnen. De kom til å bli venner for livet. Foto: Lise Åserud/Scanpix

Etter kampen måtte de holdes fra hverandre – av Oddvar Bjørnestad.

– Jeg satt i den ene enden av korridoren og Anja i den andre, og jeg dirret. Oddvar løp mellom oss, forteller Leganger.

I dag er alle tre gode venner og smiler av episoden. Senere vant de Champions League sammen to ganger med Slagelse, og det er den siste pokalen som står i gangen.

Dro til Larvik og vant

Så dro Leganger til Larvik, og slik ble det enda en Champions League-tittel. Den tredje. Men så:

– Du kommer til et punkt der håndball ikke ble viktig lenger, sier hun.

Det var tid for å slutte med pendlingen fra Bergen, etter tre år i vestfoldklubben. I 2014 var det over.

Hun hadde bodd så lenge i bag, vært på reise og borte fra familien. Eldre og sykere foreldre gjorde det riktig å komme hjem.

Selv om hun i alle disse årene samtidig hadde studert for å bli lege, og bare hadde turnustjenesten igjen, merket hun ingen brennende lyst til å komme i mål.

Gjennom det ferske selskapet Nye livskrefter, får hun likevel bruk for den medisinske kompetansen.

Begge snakker nå nesten i munnen på hverandre om det å ha en personlig trener, med formål om å få brukeren fort tilbake på jobb igjen.

– Jeg la opp som 20-åring og følte meg ferdig med livet. Tenk om jeg ikke hadde hatt et nettverk? Da hadde jeg aldri kommet ut i arbeidslivet igjen, mener Leganger.

Ikke «Skal vi danse»

Det er i naturen hun vil tilbringe tiden, ved havet, i villmarken, der ute på Radøy én time med bil fra jobben i sentrum av Bergen.

Hun smiler og virker trygg. 42-åringen vet at de som kjenner henne, kjenner henne veldig godt, men de er ikke mange.

– Jeg sier mye nei til medie- og realityforespørsler. Du treffer ikke meg i Skal vi danse, ler Leganger, før hun legger til:

– Det er ikke vond vilje, men det har vært godt for livet mitt.

Surt og kaldt i Bergen på denne tiden av året, men Cecilie Leganger har det godt og trives. Foto: Mette Bugge