På et av møterommene på Ullevaal Stadion henger det bare bilder av menn som har hatt presidentvervet i Norges Fotballforbund siden starten i 1902. Til uken skal den 32. presidenten opp i glass og ramme, Terje Svendsen. Han går av etter helgens fotballting, og for første gang skal en kvinne inn i rollen som den øverste valgte leder av norsk fotball.

Lise Klaveness (40) var ikke interessert i den jobben. Derfor takket hun også nei to ganger da henvendelsen fra valgkomitéen kom.

- Jeg har grublet veldig i inngangen til dette. Jeg har jo aldri sett for meg at jeg skulle bli styreleder i Norges Fotballforbund. Det er ikke noen ambisjon jeg har hatt, jeg har ikke tenkt tanken engang. Det var bare hyggelig og smigrende å bli spurt, men jeg takket nei. Det var ikke noe tema, sier Lise Klaveness.

Rent formelt er hun ferdig med jobben som direktør for elitefotballavdelingen. Hun har sagt opp og er bare innom kontorene på Ullevaal Stadion da VG møter henne på det som har vært hennes arbeidsplass siden sommeren 2018.

Og rent formelt skal hun velges på søndagens fotballting. Derfor understreker hun gang på gang «hvis jeg blir valgt» når vi spør hvordan det blir å gå fra en administrativ jobb til å bli politiker - en valgt leder og det fremste tillitsvervet i en idrett hun har elsket gjennom en livstid, slik Klaveness selv beskriver rollen.

BLIR HISTORISK: Det er bare menn som er på bildene av tidligere presidenter i Norges Fotballforbund. Lise Klaveness blir første kvinne i rollen. - Det er på tide at det kommer inn en kvinne nå. Dette er Norges største kvinneidrett og en tredjedel av våre medlemmer er jenter og kvinner, sier Klaveness. Foto: Jostein Magnussen

Valgkomitéen kalte det «tidenes signering».

– Jeg er spent og nysgjerrig - og etter hvert - veldig klar for styrelederjobben, selv om jeg har grublet masse. Jeg har hatt flere opplevelser ala «dette blir spennende» og så stikker det i magen - «hva er det jeg gjør». For jeg har jo elsket jobben min som toppfotballsjef - virkelig, sier Klaveness.

- Jeg har følt veldig at toppfotball er en kjempeviktig del for hele fotballen i Norge. For barna, for begeistringen for hele Norge og ikke minst skuffelse når det går dårlig. Og ikke minst var en viktig del av jobben å sikre at toppfotballen legger til rette for gode relasjoner overfor bredden og at vi ikke glemmer at toppfotball ikke er noen ting uten grasroten og bredden. Fotballen er så drivende og motiverende, å samarbeide med så mange for å få dette til å flyte var noe jeg egentlig ikke var klar til å gi slipp på. Nå som jeg har gjort det, så merker jeg at jeg begynner å se fremover. Alt har en ende. Dette er ukjent, men jeg går inn i det uten å se på meg selv som politiker. Jeg ser på det som et tillitsverv. Jeg har en sterk følelse av at jeg skal fortjene tillit, og fortjene den hver dag sammen med styret.

Hennes utgangspunkt er at hun skal forvalte andres lidenskap sammen med styret. Og at det ikke blir lett.

– Da må man ligge tett på og lytte og lære, men av og til må man fatte upopulære avgjørelser, sier Lise Klaveness.

– Uten at man skal bli en «lammet leder» så må man jo lytte til alle. Styret må lytte til andre samtidig som vi skal prøve å nå noen sportslige mål vi ikke har klart på 20 år. Jeg går til denne jobben med en holdning om at fotballen må stå i sentrum. Den vil berøre tusenvis av politiske spørsmål og vi må være modige i møtet med dem. Vi må jobbe hardt for å endre internasjonale kulturer og strukturer, særlig i FIFA, som er på ville veier. Men vi må ta utgangspunkt i fotballen. Den må komme først. Det er vår plattform, det er den vi forvalter. Jeg har en kjempestor lidenskap for den egenverdien i fotball. Å fremme og bevare den.

Hun snakker konsekvent ikke om president-tittelen. Klaveness ser på det som en jobb som styreleder - styreleder i en milliardvirksomhet.

– Kommer til å gjøre feil

- Det er litt fremmedgjørende for meg. Det er en styrelederjobb. Så er det tradisjoner som gjør at det heter president. Du skal være styreleder og samarbeide med styret. Det er et utpreget lagarbeid, du er sjef sammen med styret. Så ligger det strategiske ansvaret med norsk idrettspolitikk, internasjonal idrettspolitikk og representasjon der. For meg er det mer forklarende og kanskje litt mer motiverende å kalle det styreleder. Jeg tenker det er viktig å spille godt sammen med styret og ledergruppen, da lyder styreleder bedre. Det er et tillitsverv i Norges største idrett der frontene ofte er veldig steile. Det går jeg inn i med veldig stor respekt. Jeg vet at folk kommer mange ganger til å være misfornøyd med mange avgjørelser som styret og jeg vil ta, og noen ganger kommer jeg til å gjøre feil.

– I din rolle virker det som du har vært god til å inngå kompromisser for å få ting gjennomført?

– Vi må jo lede i en retning vi tror på. Jeg brenner for den norske modellen, samtidig skal vi jo nå noen mål. Det kan ikke vi gjøre alene. Vi kan ikke ha den holdningen at det skal sitte noen på Ullevaal som skal nå mål. Hvis vi skal ha den norske modellen hvor pyramiden skal styres i retning av de målene vi har satt oss. Så får vi tåle at det krangles litt her og der, men vi har tro på den norske modellen, og da må det kompromisses.

FOTBALLTOPPENE: Lise Klaveness har de siste årene jobbet som direktør for elitefotball i Norges Fotballforbund. Her sammen med avtroppende fotballpresident, Terje Svendsen, og generalsekretær Pål Bjerketvedt. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Inn i rollen tar Klaveness med seg det hun oppfatter som et ønske om at Norge skal være litt modigere internasjonalt.

– Vi har slitt med å oppnå våre mål på sport og da må vi endre noe, å forsterke noe. Når valgkomiteen peker på meg og hvis tinget gir meg den tilliten, så vet de jo hvem jeg har vært og hvordan jeg jobber. Da vil jeg ta i mot den tilliten med en innstilling om at det skal alltid være balansert. Du kan ikke skyte på mål fra 40 meter. Men at det er en slagside mot at vi skal tørre å gjøre noe, da kan man også gjøre noen feil. Du må gis et spillerom, at du sammen med folk også kan gjøre noen feil i jakten på endring og ikke bare konservere.

Apropos litt modigere. Som direktør for eliteavdelingen har hun ikke lagt bånd på seg med i sine uttalelser om FIFA og kritikken rundt VM-verten Qatar.

– Norge er nødt til å ta en rolle i å endre noe som er skakkjørt. Det må vi prøve på. Det må vi gjøre gjennom allianser og lagbygging, ellers har vi ikke sjanse. Vi kan ikke stå og rope ned om Qatar, vi må inn og gjøre det.

FOTBALL-VM: I november og desember skal det spilles fotball-VM i Qatar. Foto: Kyrre Lien / VG

– Med skakkjørt mener du det vi ser internasjonalt med FIFA, en kultur og politikk som bør endres?

- Jeg tenker særlig på FIFA og den retningen man har tatt de siste årene. Et globalt kompromiss vil jo alltid være langt fra det enkelte land og er i seg selv en vidløftig og god idé at man prøver å få til - at man samarbeider med alle land. Jeg synes likevel at FIFA de siste årene har gått for langt fra fotballens egne verdier. Det kan være fint å legge mesterskap til nye steder hvor man ønsker å utvikle fotballen. Men da må selvsagt utviklingsønsket være grunnidéen og noe man investerer i felles, ikke det kommersielle - det er en helt annen inngang enn det har vært de siste årene. Slik FIFA agerte i Russland-saken, så er jo det håpløst og noe som må endres. Det er ingen god ryggmargsrefleks. Jeg har oppfattet at også UEFA har sine utfordringer, men mener at UEFA er en plattform hvor en kan gå inn i manesjen og bidra innenfra. Sett utenfra oppfatter jeg at UEFA er et sted hvor man egentlig ønsker endringer.

Lise Klaveness er klar på at verdigrunnlaget må ta utgangspunkt i fotballen. Spillet må styre. Det ser man ikke alltid hos FIFA, det internasjonale fotballforbundet.

– Ordene forstår jeg, men jeg skjønner ikke det verdigrunnlaget og rekkefølgen på prioriteringene som gjøres. De er ikke i tråd med fotballens interesser. De ødelegger fotballen. Fotballens egen verdi skal ikke vi diskutere. Den er superviktig. Det sies at fotballen er det viktigste av det uviktige, men jeg mener fotballens egenverdi ikke lar seg plassere på en slik måte.

– Skal du til Qatar som norsk fotballpresident?

– Det er en FIFA-kongress rett etter tinget og der må vi dra. Vi må også opp å si noe. Vi må si vår mening. Det blir en tøff og annerledes oppgave å dra til Qatar og si vår mening der nede. Det blir spesielt. Når det gjelder VM så er min holdning slik den alltid har vært. Personlig kommer jeg ikke til å dra til Qatar å bidra til noe «VIP-arrangement» rundt mesterskapet. NFFs offisielle holdning må jeg diskutere med styret - hvis jeg blir valgt.

Klaveness ønsker i det hele tatt at hele styret og ledelsen NFF må bli mer aktiv internasjonalt.

– Det er nødvendig med utgangspunkt i sporten. Vi må jobbe for Champions pathway slik at de som vinner serien - som Bodø/Glimt - faktisk har en mulighet, at de ikke bare presses nedover. At de får god nok seeding og får en mulighet til å være med. Jobben til toppfotballen er å begeistre barn og skape drømmer. I en isolert klubbhverdag kan man tenke at det ikke er viktig at et lite land som Norge gjør det bra i Europa, men alt henger sammen. Hvis vi ikke er med i den globale konkurransen så slakter vi jo både melkekuen og tar ned barnas muligheter til å drømme stort.

I tillegg til advokatbakgrunnen kommer erfaringene fra fotballbanen godt med når 40-åringen nå skal «sjonglere» det å være president - eller styreleder, om du vil - og småbarnsmor med tre gutter på 1, 5 og 8 år.

– Alle som kommer inn i fotballen blir overrasket over hvor krevende det er. Ikke at det er vanskelig, men hvor mye det krever av deg. Det har forening, forvaltning, forretning, frivillighet og en ekstrem medienærhet på en spisset måte enn i andre idretter. Denne cocktailen her skjer med kamper på søndag hvor eierskapet ikke ligger hos oss. Det er klubbene som er pulsen vår. Det gjør også lederjobbene veldig krevende. Det er ikke noen klisje, men jeg prøver å forstå mest mulig av det som har vært gjort før på kortest mulig tid. Hvorfor er det sånn? Hva er vi for trege med? Hva har vi gjort feil? Så vil jeg prøve å gå inn og være en skikkelig god lagspiller. Vi må gjøre oss fortjent til denne tilliten, at vi kan være til å stole på i en verden der logikken ofte kan være at man vil bevise at man ikke er til å stole på.