Foto: FOTO: PRIVAT

Hun skulle bli best i verden.

Foto: FOTO: PRIVAT

En morgen kan 17-åringen plutselig ikke føle bena sine.

«Du er lam» var sjokkbeskjeden. Men Elisabeth lot seg ikke stoppe.

Mirakel- comebacket

Et par meter bak målstreken står mamma. Applausen stiger blant de fremmøtte på skiskytterarenaen. Elisabeth vinker.

Hun glir under banneret og inn i hendene til moren. Det blir stille. Så kommer jubelbrølet. Høyt. Veldig høyt.

Tårene renner. Elisabeth går ned på knærne.

Så går hun rundt i målområdet og klemmer den ene etter den andre. Venner, far, bror og bestemor.

– Jeg trodde ikke det skulle bli så sterkt, sier Elisabeth.

– Det er så deilig å få lov til å oppleve dette, sier mamma Helene.

– At hun har fått livet i gave på nytt.

Foto: Naina Helén Jåma / VG

Før den følelsesladede målgangen har Elisabeth rukket å reflektere. I løpet av sisterunden har det bølget gjennom hodet hennes:

Alle timene hun har lagt ned for å komme hit – siden den morgenen for snart to år siden.

10. mars 2021 er en dag Elisabeth Hartz Braathen (20) aldri kommer til å glemme.

Foto: Naina Helén Jåma / VG

Vekkerklokken var på som vanlig. Den ringte som vanlig. Alt var som vanlig. Men noe var annerledes.

Redselen spredde seg hos den aktive og talentfulle idrettsutøveren der hun lå i sengen på studenthybelen på Geilo. Følelsen fra livet og ned var borte. Helt plutselig. Over natten.

Elisabeth la seg ned for å sove litt til, men bena «var» fortsatt ikke der da hun våknet igjen. Hun tok opp telefonen og ringte til moren Helene.

«Mamma, jeg kjenner ikke bena mine!»

Det ble stille i den andre enden.

– Du vet ikke helt hva du skal si. Du har ikke lyst til at moren din skal bli redd, men så er du kjemperedd selv, forteller Elisabeth.

«Hva får jeg gjort?» minnes mamma hun tenkte da hun fikk telefonen.

Hun klarte å si at datteren måtte komme seg til legevakten.

Elisabeth fikk hjelp til å komme seg dit, fremdeles på Geilo. Der ble hun sendt videre med ambulansen til sykehuset i Drammen. Drøye tre timer unna.

– Det var noen timer bak i ambulansen. De husker jeg ingenting av. Absolutt ingenting, sier Elisabeth – selv om hun tok et bilde med mobilen.

Foto: Privat

Ambulansen ankom Drammen. Elisabeth ble trillet inn. Hun husker ingenting av dette heller. Alt er svart.

Så kom sjokkbeskjeden:

«Du er lam».

Hva hun tenkte idet hun fikk sjokkbeskjeden, kan ikke Elisabeth huske i dag. Hun klarte i hvert fall ikke å reagere.

Alvoret skulle det ta tid å forstå.

Foto: Privat

Livet tok en drastisk vending for skiskyttertalentet, som to år tidligere hadde oppnådd pallplass i Hovedlandsrennet og seier i Østlandsmesterskapet.

Nå var 17 år gamle Elisabeth godt over halvveis i andreåret på toppidrettsgymnaset NTG Geilo.

Ambisjonen hennes var klar: Å bli best i verden.

To år senere tenker hun seg litt om.

– Eller, kanskje ikke helt best i verden. Men: Hvor god kunne jeg bli?

Fra 2015 til 2019 var Christian Bache skiskyttertreneren til Elisabeth.

– Vi så tidlig på henne at det var noe spesielt med henne. Det er ikke alle som har like mye guts i ung alder som hun hadde, sier han.

– Er det noen som kunne takle denne situasjonen, så er det Elisabeth. Det er en jente som er så tøff i nøtta.

Foto: Naina Helén Jåma / VG

Etter noen timer på sykehuset var Elisabeth i bilen på vei hjem. Hun var satt ut. Alvoret hadde fortsatt ikke gått helt opp for henne. Så ringte en venninne på FaceTime. Hun spurte hvordan det hadde gått.

Det var da, idet Elisabeth sa det høyt selv, at rullegardinen gikk ned. Hun brast ut i gråt og la på. Alt ble mørkt.

– Jeg husker ingenting fra de dagene, sier Elisabeth i dag.

Foto: Privat

– Da var det bare å være systematisk, sier Helene, som hadde kommet seg hjem fra jobb mens datteren var på sykehuset.

Moren fortsetter:

– Det gikk et par dager før det raknet for meg også. Da må jeg ærlig innrømme at det raknet godt.

Samtidig som datteren fikk livet snudd på hodet, måtte moren prøve å stå rakrygget.

– Du må jo være mamma. Du må stå i det på alle plan. Det blir noen tårer alene på rommet, men ikke offentlig. Du må være kjempesterk, faktisk – i ett år, sier hun.

Trener Christian trodde ikke det var sant da han mottok beskjeden. Han minnes første gang han møtte Elisabeth etter det.

– Jeg synes det rett og slett var ganske tøft å stå i det selv.

Foto: Privat

Hvordan er det mulig at en ung og frisk jente i toppform over natten blir lam fra livet og ned?

Forklaringen fra sykehuset var at Elisabeth var lammet på grunn av noe som kalles blandet motorisk dissosiativ lidelse. Selv hadde hun aldri hørt om det og skjønte ikke stort av det heller.

Ifølge Store medisinske leksikon beskrives det som en tilstand med blant annet tap av kontroll over kroppsbevegelser.

Årsaken måtte legene et par uker tilbake for å finne, da Elisabeth var i akebakken.

På en Snowracer ville hun se hvor fort hun kunne kjøre. Det viste seg å være veldig fort. I det bratteste henget fikk hun opp en voldsom hastighet. Den økte.

Elisabeth sjekket fartsmåleren på klokken sin: 84 km/t.

Inn i en sving gikk det for fort. Elisabeth rullet ut av Snowraceren og nesten ned hele bakken.

Hun ble lagt inn på intensiven med kraftig hjernerystelse. Der skulle hun ligge i et mørkt rom i seks uker.

Det ble med én dag. Elisabeth hadde ikke vondt i hodet. Men ulykken skulle vise seg alvorlig nok.

Et par uker etter akeulykken var Elisabeth lam.

Da var hun fast innstilt på å trene seg tilbake på bena, men på et rehabiliteringssenter senere på våren fikk hun nok en nedslående beskjed:

«Du kommer aldri til å gå igjen.»

Umiddelbart ble Elisabeth rasende. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Døren smalt hun igjen bak seg.

Likevel klarte hun raskt å snu fokuset.

– Jeg godtok beskjeden, men aksepterte den aldri. Jeg mener det er en ganske stor forskjell, sier hun i dag.

Tankegangen om at dette hver eneste dag opplevdes som negativt, la hun bort. Isteden tenkte hun at den dagen det eventuelt skjer noe, er det veldig positivt.

På flere felter i livet var jo heller ikke alt snudd helt på hodet.

– Jeg gjorde de samme tingene. Hadde de samme vennene. Det var på en måte helt greit da.

Hun måtte likevel finne løsninger for å ha det så bra som overhodet mulig.

– Da ble det idretten, selvfølgelig.

Elisabeth ble parautøver.

Foto: Privat

Sittende på knærne i en kjelke begynte hun både med langrenn, skiskyting og alpint.

Så gikk det galt igjen, midt i mars 2022. Ganske nøyaktig ett år etter at hun var blitt lam over natten.

I heisen i alpinbakken på Beitostølen skled Elisabeth ut, mens den høyre armen ble hengende igjen. Det gikk hardt utover skulderen.

I dag ser Elisabeth tilbake på denne tiden som den mørkeste av de mørke.

– Jeg måtte ha hjelp til alt. Altså, absolutt alt.

Selv klarte hun bare å ta gaffelen opp til munnen. Var det tannkrem på tannbørsten, gikk det også fint.

Det skulle likevel vise seg at skulderskaden fikk et positivt utfall. Utrolig nok.

– Det var hell i uhell, sier Elisabeth.

Hun havnet på Frydenberg rehabiliteringssenter, et slags eldresenter på hjemstedet Vikersund.

– Det var drøyt, men det ble redningen.

Foto: Privat

Frydenberg hadde såkalte Feelgood-maskiner – motoriserte treningsmaskiner som går av seg selv. Det var perfekt for Elisabeth, som dermed fikk bevegelse i kroppen selv om hun var lam fra livet og ned – i tillegg til en «lam» høyrearm.

Her fikk hun igjen tett kontakt med treneren Christian, som i dag jobber for Feelgood.

Hun trente der to–tre ganger hver eneste dag, minnes han.

– Hvis jeg ser på det nå, var det dørgende kjedelig, sier Elisabeth.

Starten på Frydenberg-oppholdet beskriver hun som «kjempetøff», men etter hvert gikk det bedre. En del av dem som jobbet der, ble som familie for henne. Elisabeth fortsatte å trene hardt hver dag, flere ganger om dagen.

Hun jobbet også mentalt, prøvde å «snakke» til bena sine. Tenke på en tå. Tenke på leggen.

Så skjedde noe uventet.

Foto: Privat

Sittende med bena rett ut i sengen en sommerdag. 14 måneder har gått siden hun brått ble lammet.

Det rykker til.

Bak i leggen, helt øverst, er det akkurat som at hun får en krampe.

Elisabeth vil skrike. Samtidig er hun helt satt ut. Hun sier det ikke til noen. Ikke før hun er nede i det vante treningsrommet på Frydenberg.

Der spør hun fysioterapeuten:

«Kan jeg prøve å stå?»

Elisabeth har så vidt klart å bevege bena. Nå vil hun stå. Fysioterapeuten er tvilende. I tillegg har hun bare én arm som fungerer.

«Det er ikke så farlig», sier Elisabeth – selv om hun vet at et forsøk på å stå kan føre til ytterligere skader.

Til slutt går fysioterapeuten med på det, han hjelper Elisabeth på bena i en gangbane.

– Jeg sto der i ti sekunder! Eller kanskje det var fem. Det er de lengste fem sekundene, da!

Bena føltes som gelé. Hun er ikke helt sikker på om hun sto for egen maskin. Uansett tenkte Elisabeth at hun på mirakuløst vis var på vei tilbake.

Motivasjonen vokste enormt, selv om det i starten opplevdes som veldig rart. Hun kunne fremdeles ikke kjenne bena sine.

Så kom litt av følelsen tilbake.

– Da var det enda rarere.

For mamma Helene var det ikke til å tro. Fra å ha en datter som satt i rullestol, med hodet som rakk henne til midjen, var de plutselig på samme høyde igjen.

– Det var surrealistisk, rett og slett. Hvis jeg skal beskrive det med ett ord, sier Helene.

Trener Christian hadde ennå ikke fått beskjeden. Han hadde fått en melding om at Elisabeth hadde merket noe, men da var han selv ute på reise.

Da han var tilbake, dro han til Frydenberg og ventet utenfor. Så dukket Elisabeth opp. Med hjelp av rullator kom hun gående mot ham.

– Jeg gikk nesten rett i bakken. Det var helt uventet, forteller Christian.

– Han sto nesten og måpte, ler Elisabeth.

Foto: Privat

Hun snakker varmt om forholdet til gamletreneren. Ikke er han helsepersonell. Ikke er han familie.

Likevel hadde det ikke gått uten ham.

– Han er en brikke som bare må være der. Jeg kan ringe ham når jeg vil. Han betyr nesten alt på en måte, sier Elisabeth.

– Jeg er veldig stolt av at jeg har vært en del av hennes historie, men det er hun som har gjort hele jobben, sier han.

Så hvordan var det mulig at Elisabeth var tilbake på bena, bare ett år etter beskjeden om at det aldri kom til å gå?

Selv har hun ingen god forklaring.

– Det er her de lærde strides, sier Christian.

Nervene har alltid vært der. Det var bare hjernen som ikke forsto det.

Det er det nærmeste de kommer et svar med to streker under.

Foto: Privat

– Da nervene ble trigget, ville det stadig øke. Vi så jo fremgangen, men at det skulle være sånn fremgang – at hun i dag kan stå her – det hadde jeg aldri drømt om, sier mamma Helene.

– Kanskje om tre år, men ikke allerede nå.

– Hun har på en måte benyttet seg av vår trening med tusenvis av repetisjoner i bevegelse, men det her er det ikke forsket nok på, sier Christian.

Elisabeth fortsatte opptreningen. Når hun ser tilbake på den tiden, var også det veldig tøft. Det var tøft psykisk å lære alt på nytt. Alt fra å gå til å kunne kle på seg uten hjelp.

Men fremgangen fortsatte.

Foto: PRIVAT

26. november i fjor var hun tilbake på ski. Ikke i kjelke, men på bena.

Elisabeth husker ikke alle datoene fra prosessen hun har vært igjennom, men denne har satt seg.

Det ble nok en følelsesladet dag. Mens hun gikk løypen, strømmet tårene.

– Etter den første skituren, hvilke svar ga det deg som skiskytter?

– Det ga meg svar på at jeg skulle gå det rennet på Simostranda. Jeg gikk rett inn på terminlisten og sjekket, forteller hun.

– Da var det ekstremt mye følelse i kroppen. Jeg tenkte: «Fy faen, jeg skal gå skirenn igjen! Jeg skal gå skirenn på Simostranda. Det rennet skal jeg gå, koste hva det koste vil. Om jeg har brukket håndledd eller hva, det driter jeg i. Dét rennet skal jeg gå!»

Lørdag 11. februar 2023 er datoen hun pekte seg ut i kalenderen. Det har gått 704 dager siden hun våknet og var lam fra livet og ned.

Nå kan hun igjen ta på seg startnummer. For første gang på over tre år skal hun gå et renn.

Med høyt tenningsnivå ankommer Elisabeth skiskytterarenaen på Simostranda – stedet som har fostret opp blant andre skiskytterlegende Ole Einar Bjørndalen.

Hun sier hun ikke har særlig med nerver, der hun varmer opp med venninnen Tonje Tveito.

Så er det av med oppvarmingstøyet og på med startnummeret og -brikken. Hun spenner på seg skiene, henger geværet på ryggen og glir frem mot startstreken.

– Det her er helt rått, sier eks-trener Christian, som også er på plass.

Christian og Elisabeth har snakket mye om livskvalitet. På anlegget på stadion spilles Åge Aleksandersens «Levva Livet». Der og da føles det ikke tilfeldig.

– Den traff veldig godt, sier mamma Helene.

Det er et yrende folkeliv på arenaen i Simostranda. Mange barn og yngre i løypen. På plass i comebacket har en svær gjeng fra Frydenberg møtt opp, med bannere og alt.

Nervene stiger litt. Så går startsignalet. Elisabeth dundrer av gårde i et høyt tempo. Opp den første bakken i dagens raskeste hastighet, og så ut i skogen.

Så kommer Elisabeth inn til første skyting. Det blir stille.

Elisabeth treffer.

Hun treffer igjen. Så kommer en bom, etterfulgt av to nye treff. Én strafferunde, og så rett ut i sporet igjen.

På andre skyting blir det tre bom, men det betyr så lite. Prestasjonen er ikke det viktigste denne dagen. Elisabeth har allerede nådd sesongens mål ved å stille til start i dette rennet.

Innenfor målstreken venter mamma. Følelsene tar overhånd.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Jeg kjenner at mammahjertet bare smelter, sier Helene.

– Det er godt å ha på seg solbriller; det ble noen blanke øyne da Elisabeth gikk over målstreken der, sier Christian.

– Jeg får tårer i øynene bare jeg prater om det. Det var så mye følelser i kroppen, sier Elisabeth, som også ble omfavnet av faren Egil og broren Kristoffer.

Nå kan hun se litt fremover. Målet er fortsatt å se hvor god hun kan bli. Hun tror fortsatt hun kan nå toppen, til tross for at skulderen fortsatt plager henne.

I tillegg til å satse videre mot toppen, har Elisabeth begynt å holde sitt eget foredrag med tittelen «Natten da alt snudde».

Hun er opptatt av å fortelle sin historie, for at barn og unge skal vite at det finnes lys selv om det er mørkt. At det finnes en måte å finne glede i de små tingene.

Det er også én spesifikk ting Elisabeth har begynt med: Hver dag skal hun finne én positiv ting ved denne dagen.

– Det trenger ikke å være en kjempestor ting. Det kan være at jeg har hatt en hyggelig telefonsamtale eller tatt en kaffe med Gommo, sier hun om bestemoren sin.

Denne lørdagen Simostranda er det ikke vanskelig å finne den ene tingen. Elisabeth svarer på sekundet:

– Det må bli da jeg krysset målstreken.