Norge fikk en pangåpning på fotball-EM torsdag kveld da de feiet over Nord-Irland med sifrene 4–1.

På mandag venter vertsnasjonen, selveste England, som går inn i Norge-kampen med en rekord i sekken:

På «Drømmenes Teater» onsdag kveld het nemlig ikke hovedrolleinnehaveren Cristiano Ronaldo, men Beth Mead – og hennes følsomme lobb sendte hjemmefansen til himmels:

68.871 tilskuere var til stede på ærverdige Old Trafford, hjemmearenaen til storklubben Manchester United, i Englands 1–0-seier over Østerrike i EMs åpningskamp.

Og med det ble publikumsrekorden i EM for kvinner knust. Men det er flere kort i stokken ...

Nok en rekord står for tur: De 90.000 billettene til finalen på Wembley søndag om tre uker ble solgt ut lenge før mesterskapet startet. Og aldri før er det blitt solgt flere billetter totalt sett til et EM enn nå.

– Den viktigste barrieren er vel måten vi ser på damene som spiller fotball og måten vi ser på yngre jenter. Det er mer aksept for det, sier Ada Hegerberg til VG.

Norges største stjerne mener det har skjedd «voldsomme endringer», men er kjapp med å legge til:

– Vi er fortsatt ikke der vi burde være.

I 2018 ble hun den første kvinnen som vant Gullballen – Ballon d’Or. På podiet fikk hun spørsmål av DJ-en Martin Solveig om hun «kunne twerke». Hegerberg svarte tvert nei, og Solveig nøyde seg med en liten vals.

Hendelsen førte til sterk kritikk i sosiale medier, og Solveig beklaget senere til Hegerberg.

I Players Tribune skrev Hegerberg noen uker senere:

«Jeg lar ikke det øyeblikket bli ødelagt av en idiotisk vits fra en programleder.»

Mange har vært skeptiske til kvinnefotballen. Én av dem er skribent og samfunnsdebattant Arild Rønsen.

I 2003 skrev han i Klassekampen at han gjerne ønsket å støtte kvinnefotball som «et offentlig fenomen», men at han ikke fikk det til.

Så oppsummerte han:

«Damefotball er gørr kjedelig å se på.»

I dag forteller Rønsen at han på den tiden fikk være mye med A-kvinnelaget til Vålerenga på treninger.

– Da var det fem–seks som kunne sparke fotball. Resten var på nivå med meg, og det var ikke veldig høyt. Jeg har hovedsakelig fulgt kvinnelaget til Vålerenga. Noen av dagens aktører i kvinnefotballen er tekniske stjerner som langt overgår guttene.

I dagens Vålerenga-lag finner vi blant andre Guro Pettersen, som i en alder av 30 år debuterte på landslaget tidligere i år. I sommerens EM er hun førstekeeper for Norge.

– De som spiller fotball nå, er generasjonen som er født og oppvokst med fotball. De startet å spille da de var fem år, akkurat som guttene, sier Rønsen.

– Det kan hende jeg var gammeldags allerede for 20 år siden, men jeg har i hvert fall skiftet standpunkt.

I 2019 tok Rønsen opp sin egen kritikk fra 2003 og oppsummerte det slik:

«Gjennombruddet er et faktum. Det heter ikke lenger kvinnefotball. Det heter fotball.»

Årets tilskuerrekorder står i sterk kontrast til hvordan situasjonen var for bare noen tiår siden.

Da Sverige spilte semifinale mot England i EM i 1987, var det kun 300 tilskuere som hadde tatt turen til Melløs stadion i Moss. Finalen, som Norge vant 2–1 mot Sverige, trakk ikke mer enn 8408 tilskuere til Ullevaal stadion.

Kvinnefotballen hadde flere ganger tidligere trukket store folkemasser, men det å få lov til å spille fotball, var i det hele tatt en utfordring.

I 1921 innførte Det engelske fotballforbundet (FA) det som i praksis var et forbud mot kvinnefotball, et forbud som ble opprettholdt helt frem til 1970. FA kom først i 2008 med en beklagelse til kvinnefotballen for utestengelsen.

I 1970 ble det også spilt et uoffisielt VM for kvinner i Italia. Gradvis begynte ballen å rulle.

Året etter var det et nytt uoffisielt VM, denne gang i Mexico. I finalen mellom vertsnasjonen og Danmark var det hele 110.000 tilskuere til stede – noe som fremdeles er publikumsrekord i kvinnefotballen.

Denne sesongen ble det satt rekord for klubblag da Barcelona møtte Wolfsburg i semifinalen i Champions League. På mektige Camp Nou så 91.648 Barcelona ta seg til finalen. Med norske Ingrid Syrstad Engen sentral på midtbanen.

– Jeg tror de kampene gir et signal til resten av verden om at dette er et produkt som det bør satses enda mer på, sier Syrstad Engen til VG.

Barcelona-profilen mener det er produktet hun og lagvenninnene nå kan levere, som gjør at publikum også har fått øynene opp for kvinnefotballen.

– Jeg tror først og fremst at det er resultater og måten mitt lag spiller på, som har gjort at vi har fått de store kampene i vår, og som gjør at folk er interessert og ønsker å komme på kamp. De synes produktet er bra, mener Syrstad Engen.

Det første uoffisielle norgesmesterskapet ble spilt i 1971, arrangert av Dagbladet og Oslo-klubben Frigg, men det tok fremdeles flere år før kvinnene fikk være med i den norske fotballfamilien. Aftenposten skrev i 1974:

«Norgesmesterskap i damefotball er uoffisielt, og det bør det fortsette med. Hvor lenge bestemmer damene selv. Det finnes noen som vil gi tittelen ’norgesmester’ til vinneren av denne turneringen. De kan ikke ha respekt for materien.»

Først i 1976 ble kvinnene ønsket velkommen i Norges Fotballforbund (NFF). To år senere ble det første offisielle norgesmesterskapet spilt – og de første landskampene med et norsk lag.

Helt sentral for det var Ellen Wille.

Foto: Tor G. Stenersen, Aftenposten

Hun var med da Frigg startet opp med et uoffisielt NM i 1971 og begynte etter hvert å jobbe i NFF. I 1986 – to år etter at det første offisielle EM-et ble spilt – troppet hun opp på talerstolen på FIFA-kongressen i Mexico i 1986, som første kvinne i historien.

Hennes klare krav var å få i gang et offisielt VM for damene og å få kvinnefotballen inn i OL. Og slik ble det. VM så dagens lys i 1991, mens kvinnene kom med på OL-programmet i 1996.

Og i 1995 tok Norge VM-gull etter Hege Riise og Marianne Pettersens mål mot Tyskland.

Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Men ikke alle var like begeistret.

Etter gullet i 1995 skrev finansmannen og redaktøren Trygve Hegnar en kommentar i Kapital, med overskriften «Jævla dårlige fotballdamer».

«Det er ikke mange som vil betale for å se keitete damer løper forvirret hit og dit, uten kraft til å mæle til ballen», skrev han i kommentaren.

17.158 billetter ble solgt til finalen på den tidligere svenske nasjonalarenaen Råsunda.

– Klart jeg står for artikkelen, selv om den er litt ironisk ment. Det var gøy med VM-seieren, men kom ikke her og si at det var fotball av god kvalitet, sa Hegnar til VG den gang.

Finansmannen gjentok kritikken i et intervju med P4 i 2003:

«Å se kvinnefotball er som å se på melsekker som beveger seg, hvor ni av ti pasninger aldri kommer frem.»

Uttalelsen førte til at Hegnar fikk forbud mot å vise seg på Arna stadion, hvor Toppserielaget Arna-Bjørnar spiller sine hjemmekamper.

VG har vært i kontakt med Hegnar, som ikke ønsker å uttale seg om kritikken han kom med den gang.

Tidligere justisminister Anne Holt skrev i en VG-spalte i 2002 at «damefotball er en koseting.»

«Jeg synes damefotball er drittkjedelig å se på. OL og VM kan være gøy, men norsk klubbfotball er jevnt over drittkjedelig», skrev hun videre.

Elleve år senere, etter at Norge tok seg videre til EM-finalen etter å ha slått ut Danmark på straffespark, tok hun til Twitter:

«Akk og alas! Så mange ganger har jeg tatt feil i mitt liv. At kvinnefotball var kjedelig, er bare én av de gangene.»

I et intervju med avisen Natt & Dag senere samme år sa hun:

«Jeg har forandret mening om kvinnefotball. Jeg synes det var drittkjedelig før i tiden, og fikk så hatten passet da jeg skrev det i fotballspalten min i VG. Nå er det jo ganske bra.»

Mye er sagt om kvinnefotball i løpet av de siste tiårene.

«Ikke er det kvinner, og ikke er det fotball» er blitt det kanskje mest kjente sitatet.

Mange har pekt på tidligere fotballspiller og -trener Ivar Hoff som avsenderen, men han har ved en rekke anledninger benektet for noen gang å ha sagt det.

– Plutselig dukket det bare opp. Men da jeg fikk en forespørsel fra en folkehøyskole som trykket opp kjente «one linere», da måtte jeg si fra i klartekst at det ikke var mitt sitat.

Hoff sier til VG at han møter på sitatet iblant, men at han aldri har møtt på noe kritikk på grunn av det.

– Heldigvis vet mange av de ledende personene i norsk damefotball at jeg ikke har sagt det, så da slipper jeg å si det selv.

– Hvorfor tror du det ble et så populært sitat?

– Det var en tid hvor det mange ganger ikke var så god kvalitet på jentene da de spilte. Det kunne oppleves litt spesielt for enkelte, tror Hoff, og legger til:

– For meg spiller det ingen rolle hvem som spiller fotball, så lenge de spiller.

De store klubbene i Europa har fått «øynene opp for at de må ha likestilling», mener Ivar Hoff.

Mens det tidligere var lag som Umeå, Fortuna Hjørring og Turbine Potsdam som var blant de beste klubblagene i Europa, var de åtte lagene som tok seg videre til Champions League-sluttspillet i år alle klubber som også har suksessfulle herrelag:

Bayern München, Paris Saint-Germain, Juventus, Lyon, Arsenal, Wolfsburg, Real Madrid og Barcelona.

I Barcelona spiller i dag både Ingrid Syrstad Engen og Caroline Graham Hansen.

– Da jeg var yngre, hadde jeg ikke mulighet til å drømme om det jeg har opplevd akkurat nå. Nå kan man vise yngre spillere at man kan drømme i ung alder om å spille for de aller største klubbene. Jeg tror det er viktig for å skape jenter som tør å satse og tør å drømme stort, sier Syrstad Engen.

Også i Norge har de største klubbene begynt å satse på kvinnefotballen. Guro Bergsvand var i fjor med å ta seriegull for Sandviken, men spiller nå for Brann etter at det i november ble bestemt at Sandviken skulle bli en del av storklubben.

– Jeg tror kanskje det viktigste er at produktet vårt er blitt så bra nå, slik at det faktisk er underholdende å se på. Det har gjort at man tiltrekker seg flere tilskuere, sier Bergsvand.

I juni var hun med på å sette rekord i norsk klubbfotball på kvinnesiden da Brann spilte foran 10.582 tilskuere. Rekorden fikk kun stå i én uke, før 11.636 tilskuere var på kampen mellom Rosenborg og Brann. Før årets sesong var tilskuerrekorden så lav som 3541.

– Alt henger sammen med alt, men jeg tror bare det at vi har fått mer økonomi inn, har gjort at vi får spilt og trent mer. Produktet er blitt bedre. Det er bedre fotball.

EM i 2013 var det første med premiepenger for kvinnene. Mens det i herrenes EM i 2012 var en premiepott på 196 millioner euro – to milliarder norske kroner etter dagens kurs – hadde kvinnene en premiepott på 1,4 millioner euro. Det tilsvarer i 14,4 millioner kroner i dag.

I EM har premiepengene økt med over 1000 prosent fra 2013 og frem til i år, nå med en premiepott på 16 millioner euro – 164,4 millioner norske kroner.

I samme tidsrom har også herrenes premiepenger økt kraftig. Kvinnenes pott på 16 millioner euro i årets EM er bare 4,3 prosent av hva herrene hadde i EM i fjor.

I økonomispørsmålet har også likelønn for herre- og kvinnelandslag vært et tema. Den tidligere landslagsprofilen Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, gjorde i 2019 seg bemerket da han svarte på en tweet fra Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO).

NISO skrev blant annet at de hadde jobbet med likelønn for landslagene de siste årene. «Mini» svarte:

«Hvorfor skal det være likelønn? Er jo et hav av forskjell på hvem som bringer inn pengene?»

Nordlendingen fikk kritikk av flere landslagsprofiler for utsagnet. Til VG sier han i dag at han «100 prosent» støtter likelønn når utøverne er tatt ut av forbundet.

– Men alle forstår at spillerne på Rosenborg kvinner og Rosenborg herrer ikke tjener like mye. Det skjønner alle sammen. Det hadde vært suverent om det var likt, men vi må forholde oss til realitetene.

Den tidligere Rosenborg-spilleren forteller at han fikk mange telefoner fra folk i fotballmiljøet som sa at de støttet ham. Men, legger til:

– Det er jo ikke politisk korrekt.

«Mini» sier han også følger mer med etter at Trondheims–Ørn er blitt til Rosenborg.

– Den veksten er helt suveren. Det er viktig for de jentene som er åtte, ti, tolv år. Det er lettere å få et idol som spiller i Rosenborg og Brann kontra Trondheims–Ørn og Sandviken. Jeg håper jentene på ti – tolv år har for eksempel Ada Hegerberg som idol fremfor Cristiano Ronaldo. Slike idoler kan være med på å gjøre at jentene spiller lenger.

Ada Hegerberg selv sier det nå handler om å bli inspirert av de store begivenhetene – som publikumsrekordene på Brann Stadion og Lerkendal – og legge til rette for at kvinnefotballen skal blomstre på de største arenaene.

– Jeg tror vi kan bli veldig inspirert av hverandre og hele tiden presse for det neste, for det kommer ikke av seg selv. Som spillere har vi et veldig ansvar gjennom å prestere, vise gode kamper og underholde folket, sier hun.

– Det er viktig at vi ikke glemmer det oppi dette. Vi har et ekstremt ansvar for å levere.