– Det er en tro kopi, fastslår Povlsen – en av askeladdene som for 29 år siden vant hele Europas fotballrike gjennom Danmarks sensasjonelle EM-gull.

I dag er Flemming Povlsen fotballekspert for Discovery og skal følge onsdagens EM-semifinale mellom Danmark og England i sin faste stol som studiogjest hos statskanalen DR. Til VG sier den tidligere Borussia Dortmund-spissen at «history repeats», og det er bare å liste opp hva det danske landslaget var gjennom på veien mot triumfen i Sverige-EM i 1992:

Michael Laudrup, lagets verdensstjerne og suverene nummer 10, var ikke med. Danmark var egentlig ikke kvalifisert, men overtok plassen til borgerkrigrammede Jugoslavia – til stor uenighet både i Danmark og Europa. Backen Henrik Andersen gikk i bakken med en kneskade så motbydelig at den skremte både lagkameratene og tv-seerne, og alle fikk en påminnelse om at fotball likevel ikke er viktigere enn liv og død:

Den senere finalemålscoreren Kim Vilfort måtte forlate EM-leiren før den avgjørende gruppekampen mot Frankrike på grunn av sin kreftsyke datter på seks år.

SENSASJONEN: Flemming Povlsen (til venstre) gråt av glede da han løftet EM-trofeet etter finaleseieren over Tyskland i 1992. Torben Piechnik og Brian Laudrup venter på tur. Foto: Jan Collsiöö/TT / TT NYHETSBYRÅN

Da som nå

Det samme perspektivet traff 2021-gjengen da Christian Eriksen – lagets verdensstjerne og suverene nummer 10 – falt om med hjertestans i første kamp mot Finland. Deretter fikk de spille turneringen videre på uvanlig vis: Som første lag i EM-historien avanserte de til utslagsrundene etter å ha tapt de to første kampene. Og nå som i 1992: Det står en svær Schmeichel i mål.

– Selvsagt var Christian Eriksens uhell annerledes, men det kan godt trekkes paralleller inn hva laget skulle overkomme. 1992-laget var helt spesielt, og vi vokste veldig som lag, forteller Flemming Povlsen.

Han mener han ser den samme styrken i Kasper Hjulmands utgave etter Eriksen-episoden. Hvordan «nye» spillere har tatt ansvaret i andres fravær.

– En stor tro på laget, en lagfølelse og en følelse uovervinnelighet. Mange fotballspillere har hatt den i kroppen, når man som gruppe presterer veldig bra. Men det er spesielt på landslagsnivå. Da får man en hel nasjon bak seg, og det forsterker fornemmelsen av uovervinnelighet. Det tror jeg skjer når spillerne kommer hjem fra kampene og ser hva som foregår i den danske samfunnet, de ser jubelen, utdyper eks-angriperen med 62 landskamper og 21 mål for Danmark.

I forkant av årets EM tenkte Povlsen at kvartfinale var den naturlige endestasjonen for «landsholdet». Det forteller riktignok noe om forskjellen på forventningene i forkant av 1992 (da bare åtte lag deltok) og i år.

Til Sverige for 29 år siden kom en 20-mannstropp der det meste virket å være galt. Alt endte riktig, og på dansk tv hørte man stort sett «habetihab» og «hutlihut» den sommeren.

– Det var spillere som kanskje hadde sine tre beste uker i sin karriere, smiler Flemming Povlsen.

Nederlagsdømt

Peter Schmeichel reagerte først med «Fotball?! Det gidder jeg ikke» da han forsto at sommerfri fra Manchester United ble byttet ut med EM-spill, og faren til dagens landslagskeeper Kasper beskrev laget som «halvtykke feriedrenger».

Trener Richard Møller Nielsen var utskjelt av fansen, grunnen til at Michael Laudrup ikke var med og egentlig uønsket i jobben. Av det danske forbundet. De mislyktes nemlig i å ansette en tysker på et tidligere tidspunkt.

Ellers hadde du Henrik Larsen fra Lyngby, som ingen ville ha på laget. Han ble toppscorer i turneringen. John «Faxe» Jensen skjøt og skjøt og traff enten fem meter utenfor eller ti meter over. Helt til finalen mot megafavoritten Tyskland, da bare nettaket kunne stoppe suseren som ga 1–0.

Flemming Povlsen avleverte den målgivende. Han kaller det en «sukkerball» og ler når VG spør om John Jensen egentlig var den siste han helst håpet skulle motta kula på Nya Ullevi i Göteborg etter 19 minutter.

Men så var det denne følelsen av uovervinnelighet. Kanskje best symbolisert da keeperkjempen Schmeichel steg ut i eget felt og plukket ned et tysk innlegg med én hånd.

Danskene spiste på McDonalds og tok seg både en bajer og to. Povlsen bekrefter at de bokstavelig talt smakte på suksessen underveis. Samtidig kan ingen ha løpt mer enn Povlsen gjorde i finalen mot Tyskland, og iallfall var det ingen som gråt mer enn Bundesliga-spissen etterpå.

– Det var en miks av mange ting, og en stor, stor glede. Jeg var overrasket over følelsene som kom frem. Også fordi det ikke var normalt å gråte den gangen over slike ting. Jeg kan ikke si hvorfor, men noen av mine lagkamerater mente det var fordi jeg ikke fikk score i finalen. Det har jeg avvist, forteller han lattermildt.

– Er 2021-Danmark gode nok til å slå England på Wembley?

– Ja. Følelsen av uovervinnelighet kan bære deg langt.

Det kan Flemming Povlsen garantere.