Mot Montenegro var det fighting mer enn finspill, kynisme mer enn samhandling.
Og da kreftene nesten var slutt, etter å ha kjempet for 1–0-seieren i en time - da sendte Mohamed Elyounoussi ballen i mål for andre gang.
Norge vant 2–0. Det var ikke vakkert, men det var deilig.
Det var ikke vanskelig å se at dette er en gjeng fotballspillere som vil til VM. Her var det fullt trøkk fra start, full spurt i presset, og Norge var gode på den delen av fotball som er blitt så viktig: Gjenvinning.
Det førte til at Norge vant igjen ballen mange av de gangene de slurvet i pasningsspillet.
Og det var ganske ofte.
Men det ble et trykk mot Montenegro av det. I perioder var ikke gjestene over midten. Norge skapte likevel ingen ting, ikke før vi nærmet oss halvtimen. Det er vanskelig for meg å fastslå om dette var et innøvd trekk eller ikke (hvis - så har Ståle Solbakken fått godt betalt for lånet av Bradfords dødballtrener, med to scoringer på to kamper ...), men Martin Ødegaard tok i hvert fall en kort corner, på Norges tredje. Jens Petter Hauge fant Marcus Holmgren Pedersen, han sendte et innlegg, høyt og langt. Det så nesten ut som ballen for for høy og lang.
Men da hadde vi glemt Stefan Strandberg, spilleren som over tid nå har tatt taktstokken som Norges leder i de bakre rekker. Strandberg vant duellen han, nikket ballen inn foran mål. Og der var det Mohamed Elyounoussi som reagerte først, kastet seg fram - og stupte inn 1–0 til Norge, etter 29 minutters spill.
Det var fullt fortjent. Mats Møller Dæhli, som spilte en god kamp, hadde en sjanse to minutter tidligere, og en norsk scoring lå litt i lufta.
Litt skuffende var det at Norge, etter scoringen, lot Montenegro komme inn i kampen. Det er vrient å holde trykket oppe, men det samme skjedde også etter en god start, med tøft press og full spurt, også etter pause.
Så kom Montenegro nærmere. Corner på corner. Solbakken byttet, Aursnes for Hauge fir å få bedre kontroll på midten. Berisha for Thorstvedt, som var meget sliten etter «slåsskampene» mot midtstopperne til Montenegro. Så farten til Dennis Johnsen for oppfinnsomheten og jobbingen til Mats Møller Dæhli.
Og til slutt midtstopper Stian Gregersen for Martin Ødegaard.
Nå skulle de viktige poengene sikres.
Lite hjalp. Montenegro kjørte kampen.
Det sto og vippet. Men dette norske landslaget har noe i seg. De legger seg aldri, de kjemper, hvis de ikke kan spille. De rydder hvis de ikke kan spille. Og løftet frem av et entusiastisk publikum, et fullsatt Ullevaal, holdt det akkurat.
Stefan Strandberg og Andreas Hanche-Olsen i midtforsvaret var store da det gjaldt som mest. De ryddet, de sto opp, de taklet. Mohamed Elyounoussi gjorde en fantastisk jobb defensivt i 2. omgang. Spillerne var slitne, Hanche-Olsen måtte ut. Det røynet på. Men det var aldri snakk om noe baklengsmål. Det var uaktuelt. Stengt. Poengene skulle være igjen på Ullevaal, selv med en sliten 2. omgang.
Til slutt handlet det kun om å holde unna.
Det klarte Norge. Norge er nå én kamp, hjemme mot Latvia, unna en gruppefinale mot Nederland i november.
