«Det er ikke lett å komme seg hjem», småpratet Martin Sjögren, som siktet til flystreiken.

Men nettopp det var nok i tankene hans lørdag: Å komme hjem, etter Norges andre strake EM-exit i gruppespillet.

Når Europas beste fotballnasjoner innleder kvartfinalene her i England, har Norge for lengst reist.

Det fremstilles som en fiasko. Men er det egentlig det?

Den enorme utviklingen i kvinnefotballen er velkjent. Aftenposten har sett nærmere på hvordan Norge ligger an i kappløpet. Eksperter vi har snakket med, mener det haster.

– Hvordan skal vi henge med?

Spillerne som ble ydmyket av England, og så nådde bunnen i tapet for Østerrike, har en tung bør hengende over seg.

For tradisjonelt er Norge en stormakt, med to EM-gull, ett VM-gull og et OL-gull.

Men noe har skjedd. Det er 22 år siden sist pokal. I det tidsrommet har satsingen tatt av i flere europeiske stornasjoner, drevet frem av gigantklubber på herresiden.

– Det som skjer der ute, er at det begynner å bli et ufattelig høyt nivå, sier landslagskaptein Maren Mjelde, som til daglig spiller i Chelsea.

– Spillere blir bedre og bedre, tempoet raskere og raskere. Kvaliteten på alt som gjøres dag for dag har vel aldri vært høyere i mange av de største klubbene ute i Europa. Så kan man si, hvordan skal vi henge med? Det er et godt spørsmål.

Men de Aftenposten har snakket med, tror de vet hvor skoen trykker.

Faresignal

Hege Jørgensen er daglig leder i Toppfotball Kvinner (interesseorganisasjonen for klubbene i Toppserien og 1. divisjon). Hun påpeker at landslaget fortsatt har verdensklassespillere. Derfor mener hun at avstanden egentlig bør være mindre enn her i EM.

– Men utviklingen internasjonalt skjer i stort tempo. Det betyr at avstanden kommer til å øke hvis ikke Norge investerer på lik linje med de konkurrerende nasjonene. Så enkelt er det jo, egentlig, sier Jørgensen.

Hun roser Østerrikes lag, som slo Norge ut av EM fredag. Samtidig mener hun bragden egentlig ikke burde være mulig. For Østerrike har 10.000 kvinnelige fotballspillere, mens Norge har 120.000.

Nederlaget er et faresignal.

– Vi var rangert som nummer to i verden og var en pionér på kvinnesiden. Vi har ikke vært i nærheten av å forvalte potensialet til de 120.000 spillerne i løpet av de siste 10–15 årene, mener Jørgensen.

Har bare tre til fem år på oss

EM-resultater er bare toppen av et isfjell. Det er det som skjer under overflaten, som har betydning på sikt.

Og de Aftenposten har snakket med, er enige: Det handler om hverdager. Rett og slett hvordan livene til toppfotballspillere flest i Norge er.

Bente Ovèdie Skogvang forsker på kvinnefotballen i Norge. Hun var også leder av Serieforeningen for kvinnefotball mellom 1993 og 1996.

– Vi har tatt kvantesprang siden da. Men langt fra alle spillerne i Toppserien er heltidsprofesjonelle. I land som Spania, Tyskland og Frankrike er det heltidsprofesjonelle spillere over hele linjen, sier Skogvang, som er professor ved Høgskolen i Innlandet.

Når hun intervjuer spillere i Toppserien, går én ting igjen: De ønsker flere proffdager, så de kan konsentrere seg mer om fotballen.

– Det er utrolig viktig at vi får gode rammebetingelser for lagene i Toppserien. Vi sakker akterut hvis ikke vi får en større utvikling, sier Skogvang.

Lexerød tenker i lignende baner. Hans Vålerenga ønsker å yppe seg i Champions League.

– Jeg tror vi bare har sett starten på utviklingen. Klubbene vokser seg sterkere. Vi har bare 3–5 år på å henge på så godt vi kan, sier Lexerød.

Hva skjer der ute?

Men alt er ikke bekmørkt.

– Heldigvis er det utrolig mye bra som har skjedd også i Norge de siste årene. Uten dette, hadde realiteten vært mye tøffere enn den faktisk er i dag, sier Hege Jørgensen.

Hun viser til de store sponsorsummene som har veltet inn over Toppserien. I tillegg har Norges Fotballforbund, Norsk Toppfotball (forening for herreklubber) og Toppfotball Kvinner inngått et trepartssamarbeid, der de skal jobbe for like muligheter for begge kjønn.

Norges Fotballforbund jobber dessuten med prosjektet Europa-toppen. Det er er én del av arbeidet å kartlegge rammevilkårene i norske klubber, samt sammenligne de med det som skjer ute i Europa. Blant dataene som undersøkes er hvor mange ansatte klubbene har og hvor mange spillere som har proffkontrakt, ifølge stabssjef Christian Borgersrud i Norges Fotballforbund.

– Det blir et veldig viktig arbeid. Vi må vite hvor nivået ligger. Det er veldig få i norsk kvinnefotball som vet det, sier Nils Lexerød i Vålerenga.

Han mener det er enda vanskeligere å få oversikt fordi utviklingen i Fotball-Europa går så enormt fort.

Barcelona er én av flere fotballgiganger som nå også satser knallhardt på kvinnesiden. Det har vært med å løfte det spanske landslaget, som tidligere var betraktelig svakere enn Norge. Foto: Joan Monfort, AP/NTB

Kaller Norges målsetting «urealistisk»

Lexerød mener norske klubber uansett vil slite med å slå de aller beste i Champions League. Men landslagsfotball er en annen sak.

– Der bør vi ikke være veldig langt bak. Men å ta medalje i mesterskap er en urealistisk målsetting. Norge er ikke en medaljekandidat nå, sier Nils Lexerød, som er trener i Vålerenga, til Aftenposten.

Nettopp medalje var nemlig målet før EM. Det annonserte trenerne og spillerne da troppen ble tatt ut.

– Var medalje et urealistisk mål, Martin Sjögren?

– Det var drømmemålet vi hadde. Det var egentlig ganske realistisk å ta oss videre fra gruppen. To nasjoner var rangert lavere, og vi hadde rimelig tro på at vi kunne slå dem. Så visste vi at vi sannsynligvis ville møtt Tyskland eller Spania i kvartfinalen. Vi kunne ikke si at vi hadde vært fornøye med kvartfinalen, da hadde vi fått en på trynet for å ha en aldeles for lav målsetting. Vi var fullt klar over at vi måtte treffe på alt, alt, alt for å kunne ta medalje, sier landslagssjefen.