Landslagssjefen møter VG i resepsjonen på Ullevaal stadion til en slags oppsummering av VM-kvalifiseringen og hans første 12 måneder i jobben – og Solbakken gjør i grunn motsatt av det laget hans gjorde da VM-billetten til Qatar røk i 0–2-nederlaget i Rotterdam for drøyt tre uker siden:

Han går umiddelbart i angrep.

– Nederland-kampen var viktig for meg. Da jeg ser den om igjen, står jeg ved alt. Den er perfekt. Det er 0–0 etter 75 minutter, de har ingen innoverkanter på banen, de hadde fortsatt kontringsspillerne sine på, og det er et tegn på at de venter. Det var taktisk spill, beskriver Ståle Solbakken.

På folketomme De Kuip i en nederlandsk lockdown sier Solbakken at han kunne høre hvordan Nederland-kaptein og midtstopper Virgil van Dijk ba de to midtbanespillerne foran seg om å holde laget i balanse. Hjemmelaget spilte med håndbrekket på, og Solbakken har grublet over om han selv slapp opp bremsen for tidlig da et kvarter gjensto på stillingen 0–0.

Da la Norge om til 3–4–3 og skulle jakte scoringen.

– Vi skulle holdt syv-åtte-ni minutter til. Men planen var krystallklar, vi hadde trent på det og kom dit. Spørsmålet er: Om vi hadde ventet, hva hadde da følelsen vært? Da hadde vi brutt det vi ble enige om, og kanskje spillerne hadde følelsen av at de ikke hadde fått prøve. Nederland hadde hatt to små sjanser i 75 minutter. Alt gikk etter planen, fastholder Solbakken.

Han mener det skortet på kreftene og delvis evnene som gjorde at Norge ikke fikk noe særlig ut av det siste kvarteret, der den oransje favoritten først vridde kjapt fra venstre til høyre og dunket inn 1–0, deretter kontret inn det andre.

– Våre presumptivt største individualister, de som kunne ta én-mot-én-situasjonene, hadde ikke helt dagen. Ikke Alex (Sørloth), ikke Josh (King) det han fikk spille, heller ikke Moi (Elyounoussi).

– Hadde dere ventet syv-åtte minutter, der dere vel fortsatt måtte løpt etter ballen, hadde ikke gjort laget mindre slitne?

– You never know, svarer Solbakken med et smil.

– Så man et norsk lag som ble for defensive og for opptatt av å spille på resultat?

– Nei, og fasiten på det er hva som skjedde da vi åpnet. Men vi er avhengige av at vi har individuelle aksjoner. Vi klarte å sy sammen de pasningene som gjorde at vi kom til 20–25 meter. Men vi slet da vi skulle sette turboen på. Det må vi innrømme. Det handler om at vi ikke er dyktige nok ennå i den type kamper. Men spillerne hadde en trygghetsopplevelse. De har sagt at de hadde greid 0–0.

– Hva kunne dere gjort for å true Nederland mer i større deler av kampen, gi følelsen av å sette dem under press, for det var ikke veldig tydelig?

– Det er der jeg mener folk misforstår. Det defensive var tett på perfekt. Det kollektive spillet med ball kunne vært bedre. Særlig de tre på topp, og delvis Thorsby, og Meling; alle de kunne hatt en bedre dag med ballen. Men det har noe å gjøre med Nederlands kollektive defensive press, som var veldig bra. De hadde en kampplan som sikkerhet først. De åpnet seg heller ikke, og det er spill-motspill. Vi hadde tatt alle dager i uken at vi kunne komme til 75. minutt og jobbe derfra.

– Null målsjanser – og 0,03 i «forventede scoringer» (xG) er ikke særlig mye?

– Det er det ikke. Men Nederlands «xG» er minimal frem til 75. minutt, den også. Det har med hva Nederland gjorde, og hva vi gjorde.

– Er det umulig å komme utenom at Nederland-planen kunne kommet i mål med Erling Braut Haaland på topp?

– Det ville forandret Nederlands inngang, det ville forsterket vår inngang, og våre gjennombruddsmuligheter hadde vært større. De hadde tatt større hensyn. Det går det ikke an å komme utenom. Men vi har spilt uten ham halve kvaliken og to av kampene han har spilt, er mot Gibraltar.

– Kan Norge sammenligne seg med Sveits – som slår Frankrike ut av EM, holder Spania til straffer og vinner sin VM-kvalikgruppe foran europamester Italia?

– Ikke på de siste kvalikene og sluttspillene. De har en helt annen erfaring, en helt annen jevnhet. Vi kan på mange måter sammenligne oss med Sverige. Men de har hatt Zlatan og en annen historikk de siste årene, og det er den vi skal vinne over, sier Solbakken.

Han har irritert seg i lang tid over 0–3-tapet mot Tyrkia – både rundt omstendighetene for at «hjemmekampen» gikk i spanske Malaga og Norges forsvarsspill i den matchen. Resultatet hjemsøkte Solbakkens lag i resten av kvaliken, sammen med en rekke spillerforfall denne høsten og ekkoene av baller i stangen:

foto

Grafikk: www.sofascore.com

– Vi gjorde om for mye, sier Solbakken om den første Tyrkia-kampen.

Han innrømmer at midtbanekonstellasjonen med Fredrik Midtsjø/Patrick Berg ikke var optimal, og at hans versjon av soneforsvar var en for stor endring fra hva laget var vant med under forgjenger Lars Lagerbäck.

Solbakken peker på at midtstopperne før og nå har forskjellige arbeidsoppgaver blant annet når motstanderen angriper på kant.

– Da Gregersen gjorde det vi ville, gjorde Ajer det forrige regimet ville – og motsatt. Første målet til Tyrkia, alle de tingene der, er som en sakte film som gjør at pacemakeren hopper, ler den hjerteopererte 53-åringen.

– Burde du beholdt Lagerbäcks prinsipper?

– Ja, mer. For vi hadde ikke tid til å trene, og vi visste ikke hvem som skulle spille, basert på hvilke land som kunne slippe spillere, sier Solbakken og sikter til de daværende coronarestriksjonene.

Han minner om at Norge i høst var det nest yngste landslaget i Europa (bak Estland).

– Jeg tror spillerne har en god følelse nå, men at evnene ikke strakk helt til. Martin sa at i hans tid har vi aldri vært i nærheten av å være et så godt fotballag som vi er nå, sier Solbakken om sin 22-årige kaptein Ødegaard med nesten åtte års fartstid på landslaget:

Debut under Per-Mathias Høgmo (2014) og etter en god stund også løftet inn i elleveren av Lars Lagerbäck.

foto
FØLSOM DEPPING: Kristian Thorstvedt og Martin Ødegaard etter Nederland-kampen. Foto: Bjørn S. Delebekk

Det er også en annen endring i norske laget gjennom 2021 som Solbakken ønsker å trekke frem. Han innrømmer at han stusset da han kom inn i garderoben etter 0–3 for Tyrkia i mars.

– Det var ingen følelser, ingen emosjon, ingen temperatur, ingen selvransakelse. Om det var fordi de ikke kjente meg, eller jeg ikke kjente dem, eller at vi ikke hadde troen, eller om det var midt i corona med nøytral bane, null tilskuere og alt var sterilt, vet jeg ikke. Men da jeg så guttene etter Nederland-kampen, hvor noen gråter, noen er forbanna, ingen er likegyldige, alle har engasjement. Jeg likte den garderoben etterpå.

Selv var han også kraftig engasjert. På pressekonferansen i Rotterdam etter kampslutt hugde han til «90-tallsentusiastene» og innrømmer nå at HamKam-trener Kjetil Rekdal er en av dem.

Solbakkens tidligere landslagskamerat satt i VG-studio og etterlyste fandenivoldskhet i det norske laget:

– At den spillergruppen her skal få den i trynet, er for meg lavmålsargumentasjon. Det kan herr og fru Hansen i gaten si etter en fotballkamp; at «det er innsatsen». Som regel er det ikke det, og er noe den gruppen ikke skal tas på, er det innsats. Det kan du se på løpemeter, høyhastighetssprinter, hvordan de gnistrer og måten Ullevaal-publikumet tok imot dem i høst. Gjenvinningsspillet er av en helt annen kvalitet, prosederer Solbakken.

– Når han (Rekdal) sier det, blir det legitimert, for han er trener på høyt nivå. Men det er for enkelt. Da er det ikke noe vits at han setter seg i bilen og sitter i det VG-studioet. Da kan hvem som helst sitte der! Ellers er han en god ekspert, han har gode meninger, vi diskuterer mye sammen, og han er ekstremt ressurssterk på mange områder i fotball. Men det han sier der, er visvas og bare tull, fortsetter han.

– Men når folk etterlyser krigere og fandenivoldskhet, kan det være fordi Norge så litt feige og passive ut i Nederland?

– Den kjøper jeg ikke. Det var taktisk spill på høyt nivå. Vi hadde en motstander også, som hadde skapt null og niks etter 75 minutter. Vi måtte vinne, og det måtte ikke dem, svarer Solbakken.

Vi lar ham avslutte med en slags erklæring til norsk fotball:

– Fasiten for hva vi skal gjøre nå, ligger ikke på 1990-tallet. Vi må gjerne bygge på noe videre derfra, og det Drillo og Nils Arne Eggen gjorde, ligger i bunnen for norsk fotball. Men hvis du leter etter fasiten på 1990-tallet, blir det mange år til uten sluttspill, tror Ståle Solbakken.

PS! Kjetil Rekdal ble spurt om å kommentere Solbakkens utspill – forespørselen er ikke besvart.