– Det er som å prosedere i retten med bind for øynene, illustrerer Gunnar-Martin Kjenner.

Det har gått tre år siden han og kollega Robin MacKenzie-Robinson sa fra for første gang. Men fortsatt har ikke idrettsforbundet endret praksis. Rettssikkerheten til idrettsutøvere og tillitsvalgte som skal dømmes i domsutvalget er det som står på spill, mener de to juristene.

– Situasjonen er fullstendig håpløs. Og ansvaret ligger hos NIF, mener Kjenner.

Bakgrunnen er som følger:

Tidligere ble alle avsagte dommer fra doms- og appellutvalget i NIF lagt inn anonymisert og søkbare i nettjenesten Lovdata. Her kunne juristene altså søke seg frem til eldre saker som kunne være relevante for saker de jobbet med.

For fire år siden ble denne muligheten borte. Nå må forsvarsadvokatene be Norges idrettsforbund om å få oversendt alle relevante dommer når de forbereder en sak. Deretter står NIF, som er en part i saken, for utvelgelsen og anonymiserer dommene før de sendes ut.

Det er dette juristene reagerer på: De mener de er helt avhengig av en fri og fullstendig tilgang på tidligere dommer for å kunne gi klientene sine gode råd.

– Det er et paradoks at man snakker om åpenhet og rettssikkerhet i alle mulige sammenhenger innenfor idretten, men at noe så grunnleggende som tilgang på tidligere avgjørelser ikke er på plass, sier Robin MacKenzie-Robinson til VG.

Fikk ikke dom

18. mars 2022: Advokat Sandra Dueland forsvarer tidligere motorsportpresident Per Velde foran domsutvalget til Norges idrettsforbund. Motparten representeres av advokat Niels R. Kiær.

I sin prosedyre refererer Kiær til en tidligere sak. Den er helt ukjent for Sandra Dueland – selv om hun ba idrettsforbundet oversende alle relevante saker fra tidligere i forkant av «rettssaken» på Ullevaal stadion.

– Jeg var ikke klar over den tidligere saken. Den dukket plutselig opp i motpartens prosedyre på dag fire. Det finnes ingen steder å søke opp gamle avgjørelser. I dette tilfelle sa NIF at de hadde oversendt alle relevante saker fra og med 2016, men det hadde de altså ikke. Det er ekstra ille når den aktuelle avgjørelsen åpenbart var den mest sentrale sett i forhold til deres vurdering, sier Dueland.

SVARER FOR NIF: Generalsekretær Nils Einar Aas. Foto: Torstein Bøe / NTB

Allerede 1. oktober ga hun NIF beskjed om at hun er oppnevnt som Per Veldes forsvarer. Hun ba da om alle tidligere avgjørelser som kan være relevante. Hun fikk da, sier hun, beskjed om at dette ville ta noe tid, og spørsmål om hun kunne begrense forespørselen til årene fra og med 2016. Dette aksepterte Dueland.

Purret og purret

Deretter ble det stille.

– Jeg purret 14. desember. Da hadde det gått 2,5 måneder Deretter sendte jeg en ny purring 6. januar. Først 13. januar fikk jeg tilsendt 11 avgjørelser. 13. februar ba jeg om ytterligere fem dommer som var eldre enn 2016. Tre dager senere purret jeg, uten å få svar. Derfor sendte jeg en e-post som også gikk til sentralbordet 21. februar. Dagen etter kom én av de fem dommene.

Per Veldes advokat mottok først samtlige dommer hun hadde etterspurt 3. mars. Da hadde det gått et halvt år siden første henvendelse. Og det var bare to uker før Veldes sak skulle opp i domsutvalget til Norges idrettsforbund.

Idrettsforbundet har tidligere argumentert med GDPR-reglene for ikke å ha tidligere dommer liggende anonymisert i Lovdata, slik man gjorde tidligere.

Norges Fotballforbund derimot, har sine avgjørelser fra domsutvalget liggende tilgjengelig i Lovdata.

– Argumentet til NIF holder ikke. Det er ingen grunn til å ikke publisere tidligere avgjørelser fortløpende, selvsagt sensurert, sier Dueland.

– Når det virker så tilfeldig som det Dueland opplevde, hvordan kan man da være sikker på at NIFs oversendelse er komplett i andre saker? I beste fall kan man håpe at det ble begått en feil her, men hva om det er en selektiv oversendelse av saker? Dette eksemplet svekker tilliten til idrettens rettssystem i Norge og det er på høy tid at NIF begynner å ta dette på alvor. At en advokat og offentligheten har tilgang på rettspraksis er helt elementært rettssikkerhetsprinsipp, sier MacKenzie-Robinson

Norges idrettsforbund ønsker ikke å kommentere Sandra Duelands opplevelse, siden saken mot Per Velde ikke er avgjort i domsutvalget ennå.

Generalsekretær Nils Einar Aas mener generelt at personvernregelverket begrenser muligheten til å publisere avgjørelser fra domsutvalget «uten et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag».

Må anonymisere bakover i tid

Aas understreker at NIF har vært i kontakt med Datatilsynet for å sikre at de ikke gjør noe de ikke har lov til. Dette var i 2016.

«Med mindre berørte personer samtykker til publisering, må NIF gjennomgå innholdet og sikre at avgjørelsene er tilstrekkelig godt anonymisert for at de skal kunne publiseres», skriver Aas i en e-post til VG.

Ifølge idrettsforbundet holder det ikke å avidentifisere dommer som publiseres ved å bytte ut navn og klubb med en bokstav. Dommene, også de eldre, må i stedet anonymiseres fullt ut.

Aas understreker at det å anonymisere avgjørelser er en omfattende jobb som tar tid når noen ønsker dem oversendt.

«Det er beklagelig, og dette skyldes manglende kapasitet i NIF. Vi publiserer imidlertid fortløpende avgjørelser på vår nettside, slik at behovet for å kontakte NIF for å få utarbeidet nye anonymiserte versjoner blir mindre», skriver NIF-toppen.

NIF innfører etter å ha blitt kontaktet av VG et strakstiltak der begge parter i en sak automatisk får tilgang på dommene den andre parten spør om.

VENTER PÅ AVGJØRELSE: Per Velde (bildet) er tidligere motorsportpresident. Advokaten hans opplevde å bli overrasket av en gammel dom hun ikke hadde fått tilgang på i forkant av behandlingen i NIFs domsutvalg. Foto: Privat

Dette sier Datatilsynet

Juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet, Anders Sæve Obrestad, understreker at en avgjørelse kan inneholde en rekke opplysninger som gjør det mulig å finne frem til hvem de berørte er, selv om man fjerner navn og andre opplysninger som er direkte identifiserende.

Og så lenge man kan knytte opplysningene til en identifiserbar person, gjelder personopplysningsregelverket, understreker Obrestad.

– Uten lovhjemmel eller samtykke fra de berørte, vil det aktuelle behandlingsgrunnlaget å vurdere være det vi kaller «interesseavveining»: Hvorvidt publisering er nødvendig for en berettiget interesse som veier tyngre enn personverninngrepet for de berørte. Dersom det er tale om helseopplysninger eller opplysninger om straffbare forhold, som begge kan være aktuelle i for eksempel dopingsaker, kreves det normalt likevel en lovhjemmel, sier Obrestad til VG, på et generelt grunnlag.