Tromsøs Simen Wangberg finner en hodeduell mot Bodø/Glimts Anders Karlsen i våroppgjøret mellom de to lagene. Søndag møtes de igjen til slaget om Nord-Norge. Tromsøs Simen Wangberg finner en hodeduell mot Bodø/Glimts Anders Karlsen i våroppgjøret mellom de to lagene. Søndag møtes de igjen til slaget om Nord-Norge. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, NTB Scanpix

«Tromsø er blitt en nabo man ikke tåler trynet på, men som man ikke håper flytter»

SUPPORTER: Betydningen av slaget om Nord-Norge kan ikke understrekes godt nok, skriver Jonas Klingan.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg der jeg ramset opp grunner på hvorfor jeg virkelig misliker Tromsø IL, men helt ærlig kom jeg bare på tre gode grunner til å ”hate” dem. Det er fristende å skrive at TIL er blitt en grå og kjedelig klubb, blottet for sjarm og spillere som er verdt å hate.

Men greia er at selv om man ikke liker Tromsø, ønsker klubben alt vondt og elsker å se dem tape er de samtidig blitt en klubb man er blitt ”glad i”.

For uten Tromsø hadde det ikke vært noe Slaget om Nord-Norge, og uten derbyet ville sesongen vært litt kjedeligere. Tromsø er blitt en nabo man ikke tåler trynet på, men som man ikke håper flytter – fordi med han ved din siden er hverdagen litt morsommere enn uten.

Jonas Klingan, Bodø/Glimt-supporter

Slaget om Nord-Norge er historisk sett ikke så veldig gammelt, det oppsto først på 90-tallet da begge lag for første gang spilte sammen i vår øverste divisjon. I 1996 toppet det seg da lagene møttes i cupfinalen, Norges definitive høydepunkt på en lang fotballsesong.20 år etter cupfinalen er det blitt en naturlig rivalisering som unge supportere i dag vokser opp med. Nå er det ikke lenger ”nord mot sør”. Det som gjelder er Bodø mot Tromsø, gult mot rød-hvitt. Selv om rivaleriet mellom klubbene ikke er særlig gammelt, er det utrolig viktig.

For nå som nord-norske klubber ikke lenger er ekskludert fra det gode selskap til ’søringan’, er det viktig å ha rivaler som kan pynte på en ellers lang sesong. Når terminlisten slippes er det alltid kampene mot Tromsø man først leter frem, og for oss supportere er det viktig å være bedre enn TIL.

Jeg er så ung at jeg er vokst opp med dette rivaloppgjøret, og siden jeg var liten har jeg blitt lært at Tromsø, det er noe du holder deg langt unna. Som ung har jeg brukt utallige timer på å diskutere hvem som var best av Bodø/Glimt og TIL, og det har blitt noen (veldig mange) interessante bursdagsselskaper, skoletimer etc.

Mange ganger de siste tjue år har det blitt diskutert hvem som er den virkelige storebroren av de to, men uansett hva man sier så er det vel slikt at storebror er den som vinner oppgjøret frem til det neste spilles.

For betydningen av derbyet kan ikke understrekes godt nok for to lag som ikke akkurat samler på trofeer. Det er i disse kampene man kan hovere etter en seier, kose seg i flere måneder og vite at man er best, kanskje ikke i Norge, men i hvert fall i Nord-Norge.

Dette oppgjøret skaper virkelig engasjement fra alle kanter. På tribunen, før, under og etter kamp, og i alle dagene mellom oppgjørene. Det er oppgjør som dette som definerer det å være fotballsupporter, det som kan skape det perfekte øyeblikket. Jeg husker enda godt mitt første derby fra tribuneplass, på selveste 16.mai. Trond Olsen banket inn 2-0 på frispark bak Sead Ramovic. Deiligere kunne det ikke bli.

Slaget om Nord-Norge er så viktig å ha for å piffe opp det som kan være en kjedelig sesong, og det å møte Tromsø IL er alltid spesielt. Det er oppgjørene du elsker å vinne og hater å tape. Selv om jeg virkelig misliker TIL, vil jeg gjerne ha dem i divisjonen sånn at Glimt kan banke dem to ganger i året. En 16.mai uten kampene mot Tromsø er aldri helt det samme, en sesong enda verre.

For så deilig er det faktisk å ha noen å mislike, at du ønsker dem litt hell på veien. Dette er en av de få gangene i året det virkelig er folkefest på stadion, og hele Nordland får med seg resultatet. Det er i disse oppgjørene unger velger hvilket lag de skal heie på livet ut, bestekompiser blir fiender og landsdelen splittes.

Vi Glimt-supportere har fått en del å juble for de siste årene mot Tromsø. 16.mai i år ble Milan Jevtovic den store helten da han senket polkagrisene, og i fjor var det Badou sin tur. I 2014 ble Vieux Sané vår helt da han puttet 2-1-målet som sendte TIL ut av cupen.

Alle tre øyeblikk du kommer til å huske livet ut. Det er øyeblikk som dette som gjør det verdt å bruke så utallige timer å tenke, se og høre fotball. Gleden av en god takling eller et heldig mål er det ingenting man kan bytte bort mot, og når det kommer i derbyet betyr det enda mer.

Glimt er uten tvil storebror i nord, og det med flere (gode) grunner. Glimt har flest trofeér, vunnet flest interne oppgjør og har betydd mer for nord-norsk fotball enn Tromsø noen gang kan drømme om. Så blir det spennende å se hvem som trekker det lengste strået i kampen på søndag, men en ting er sikkert – fotballfest, det blir det!

Førr evig!