Islands spillere har ikke noe press på seg og regnes allerede som helter i hjemlandet. Islands spillere har ikke noe press på seg og regnes allerede som helter i hjemlandet. Foto: NTB Scanpix

«Heltene i EM blir udødelige»

SUPPORTER: I dagens moderne fotball som er preget av penger, agenter og ryktebørs er det deilig å få et avbrekk med EM – der nasjoner samles til en arena fri for politikk og overganger.

Fotball har en betydning som politikk aldri kommer til å få, med den mening at fotball kan samle alle sammen – selv fiender og naboer som ikke går overens, til å stå sammen i 90 minutter. Når det første sparket på ballen skjer i Frankrike på fredag, har man glemt alt av politiske feider landene har i mellom seg; man tenker kun de neste 90 minuttene, de neste tre kampene, de neste tretti dagene – for å finne ut hvem som er den virkelige stormakten i Europa. I én hel måned skal vi glemme politikk, forsvar, kriger og bare konsentrere oss om den vakre sporten fotball. Det vakre med fotball, er at det kan samle en hel nasjon til å heie frem sine utvalgte frem til gull. Fotball kan skape helter i flere tiår, minner som aldri blir glemt og vennskap som du har livet ut. Hvor mange ganger har ikke jeg fått fortalt historiene om St.Hansaften i 1998, da ”hele Norge” festet til langt ut på natt.

Jonas Klingan, Bodø/Glimt-supporter

Dessverre går dette mesterskapet nok en gang uten vårt eget lille vakre land, men det betyr så lite når vi har så mye god fotball i vente. Man begynner å bli vant til dette, og har innsett at vi nok aldri blir å delta i et mesterskap. Det var kun det vakre 90-tallet man fikk tre mesterskap, og det blir nok lenge til neste gang. Vi får bare håpe vi får arrangere EM i 2024 sammen med Sverige, så vi automatisk blir kvalifisert.

Spenningen og stemningen

EM og VM er en stor blanding av en spenning og stemning du ikke finner i ligaoppgjørene. Denne spenningen og stemningen får selv de med lavest interesse i fotball til å benke seg foran TV-en i tretti dager. I EM er det ingen hatoppgjør, og alt skal avgjøres her og nå. Det blir ikke noe omkamp, et returoppgjør – det er vinn eller forsvinn. Med dette skapes det utrolig mange minner, både gode og dårlige. Hvem glemmer vel kvartfinalen i EM i 2008 mellom Tyrkia og Kroatia, der Tyrkia gikk videre på straffekonk? Det sto 0-0 til Ivan Klasnić scoret i det 119.minuttet, før Tyrkia utlignet og vant 3-1 på straffer. Eller finalen i 2004, da Angelos Charisteas rystet et helt kontinent med sin 1-0-scoring som til slutt ga Hellas seieren.

Heltene blir udødelige

Mesterskap er der heltene skapes. Det er her de virkelige eventyrene skapes, fortellinger et helt folk gjerne vil fortelle i flere tiår. Hvor var du da Flo scoret i Marseille? Da Panenka rystet Vest-Tyskland? Da England nok en gang røk ut på straffesparkkonk?

De har blitt skapt mange helter bare ved å prestere i disse 30 dagene, annen hvert år. Da jeg vokste opp ble vi fortalt historier om spillere som Jordan Cruyff, Franz Beckenbauer og Michel Platini var, når jeg skal fortelle blir det Zinedine Zidane, Andres Iniesta, Pavel Nedved og Andrea Pirlo og den neste generasjonen blir å snakke om Martin Ødegaard, Alen Halilović og Anthony Martial. Man blir rett og slett udødelig.

Det skapes ikke bare helter i mesterskapene, men også trender. Etter VM i Brasil i 2014, der Nederland hadde stor suksess med 3-5-2, ble plutselig dette en formasjon flere ville prøve ut (Selv Big Sam!). I VM i 1974 ble verden kjent med nederlandsk totalfotball, og på 60-tallet med italiensk catenaccio. I 1992 kom tilbakespillsregelen etter verdensmesterskapet i 1990 da det ble drøyet litt vel ofte med tiden.

Så har man også alle stjernene som må sitte hjemme, ikke får lov til å kjempe for sitt land og skape seg et navn i historiebøkene. I år er det (igjen) Tysklands Marco Reus, Italias Claudio Marchisio og Frankrikes Raphaël Varane. I 2012 var det Englands Frank Lampard og Spanias David Villa, i 2008 Portugals Luis Figo og Nederlands Mark Van Bommel. Dette er bare et fåtall av navn som må ha gått glipp av EM opp gjennom årene av diverse grunner, men den jeg føler mest sympati med er Marco Reus; sitt andre mesterskap på rad er han skadet, og ikke kan delta.

Dette kan også se ut til å bli det siste Europamesterskapet, eller det siste mesterskapet, på en god stund som kan bli en skikkelig fest. VM i 2018 skal arrangeres i Russland, EM i 2020 skal spres over hele Europa og VM i 2022 i Qatar. Selv om tanken bak EM 2020 er bra, mister mesterskapet litt sjarm når det ikke lenger bare omringer et (eller to) land.

Uansett hva utfallet blir, er jeg sikker på at vi får nok et mesterskap med mye god fotball, taktiske avgjørelser og spektakulære mål. Jeg gleder meg veldig til fotballfesten vi har i vente, og det håper jeg du også gjør!