Vår supporterblogger Kenneth Haug mener at hans eget Stabæk er et av mange lag som har mistet evnen til å skille seg ut. Vår supporterblogger Kenneth Haug mener at hans eget Stabæk er et av mange lag som har mistet evnen til å skille seg ut. Foto: Digitalsport

«Hvor er det blitt av alle fargeklattene i eliteserien?»

SUPPORTERBLOGG: For å tiltrekke seg oppmerksomhet, er enhver fotballiga avhengig av noen lag som skiller seg ut – ikke bare sportslig, men profilmessig.

I norsk fotball har det vanligvis ikke manglet på disse klubbene. Se bare på denne siden av årtusenskiftet: Starts askeladdsesong i Tippeligaen i 2005, Aalesund og Fredrikstad som rykket opp til Tippeligaen og sjarmerte hele landet med sin enorme publikumsoppslutning, Sarpsborg 08s kompromissløse naive angrepsfotball som til slutt ble belønnet med Tippeliga-spill, mitt eget Stabæks artistgalleri og annerledestenkning som endte med kanskje tidenes beste Tippeliga-lag og et overlegent seriegull i 2008. I dag er situasjonen annerledes. Start spiller ikke makrellfotball og trekker knapt tilskuere lenger. Aalesund og Fredrikstad har tapt flere tusen tilskuere, sistnevnte sliter med å finne veien ut av OBOS-ligaen. Sarpsborg 08 har ikke scoret mål på årets fire første Tippeliga-kamper. Selv mitt eget Stabæk er blitt en litt mer grålig, fornuftig gjeng. Deler av meg liker det. Som samfunnsviter har jeg en trang til å sette pris på de som søker stabilitet. Etter den vanvittige pengebruken på sent 2000-tall, har Tippeliga-klubbene funnet et ansvarlig økonomisk spor, og satser på å bygge opp norsk fotball stein for stein. Man utvikler nye stortalenter som Ødegaard, Selnæs, Berge, Thorsby og Zekhnini, som herjer i Tippeligaen i et år eller to før de blir solgt utenlands for solide pengesummer. Fra utlandet satser man på å hente billig, men solid. Og man satser på å fylle tribunene man har, framfor å gå løs på gigantiske, stormannsgale stadionprosjekt. Alt dette liker jeg.

Men samtidig stiller jeg ofte spørsmålet – har vi mistet noe på veien?

Da alle satset stort på 2000-tallet, var det klart at det måtte gå galt før eller siden. Nesten alle klubbene som bygget nye stadion, hadde budsjetter som var totalt avhengige av rike onkler, eller toppresultater i serien og Europa-spill. Det var nødt til å skjære seg. Men var det virkelig nødvendig å miste alle ambisjonene, all gnisten, alle drømmene i samme slengen?

I dag er de store sjarmørene i Tippeligaen klubber som Odd og Strømsgodset. For all del, de kan spille veldig fin og morsom fotball på gode dager. Men hva er egentlig den store sjarmen ved dem? Når de trekkes fram, er det ikke fordi de har de store ambisjonene om å lære Europa bokstaven Æ, eller fordi de sender 15 busser til Oslo for bortekamper. Det er fordi de driver sunt og fornuftig, de går i pluss, og de satser av nødvendighet på lokale spillere. Hvor i alle dager er x-faktoren?

Hva er det med Odd som kan sjarmere landet i senk? Sindige telemarkinger som bruker lite penger, og har en fin kombinasjon av lokalt talent og vrakgods fra andre klubber som de har klart å foredle. Profilen deres – det de ønsker å kringkaste til det norske folk – er «se så flinke vi er». Det er artig for Odd-tilhengere som har levd gjennom magrere tider, men kan vi virkelig skape engasjement for norsk fotball på denne måten? Vi i Stabæk venter på nytt stadion. Vi venter på å bli ferdige med den økonomiske hestekuren. Det er greit. Vi kan leve med at Ingebrigt Steen Jensen ikke lenger fronter klubben, med sine spinnville idéer som aldri var i nærheten av realisering. Men hva sitter vi egentlig igjen med? «Se så flinke vi er!» — igjen. Hvordan i all verden forventer vi at vi skal bli noe annet enn parentes i norsk fotball med en slik målsetning? Hvordan forventer vi at vi skal kunne holde oss stabilt i Tippeligaen?

På søndag møtes Sarpsborg 08 og Stabæk. to lag som har mistet det som gjorde dem spesielle. Som har blitt to i mengden. Jeg kommer selvfølgelig til å stå på bortetribunen, for jeg er en av dem som ikke kan tenke meg et liv uten klubben. Men norsk fotball trenger ikke bare sånne som meg. Og det bør bekymre alle at mange av klubbene som gjorde norsk fotball morsom for nøytrale tilskuere, er blitt en del av den gemene, jevne, uambisiøse mengden.

Den nådeløse kulturministeren, Zlatan, Messi og de store avsløringene er blant temaene i denne ferske utgaven av Aftenpodden Sport. Last ned eller lytt i Itunes eller sveiv i gang på direkten her nå: