Lørdag møtes Rosenborg og Molde på Lerkendal i Trondheim. Lørdag møtes Rosenborg og Molde på Lerkendal i Trondheim. Foto: NTB scanpix

«Er det ikke deilig å ha noen å krenke?»

SUPPORTERBLOGG: Det er lillebror mot storebror, Trøndelag mot lille Romsdalen. Vinnerkultur mot onkels penger, skriver Øystein Helde Fossum.

Da er det atter klart for norsk fotballs største oppgjør. Stadion er utsolgt, og fansen er klar. Spillerne girer seg opp, tar en ekstra titt på tabellen og nærmer seg klare. Lokale journalister gjør klart til å klekke ut nye overskrifter til gamle, repeterende saker. Solskjær gjør klar unnskyldningene, det er tross alt lav kveldssol over Lerkendal klokka 1937 på en lørdag i mai. «Æ sir ikkje meir, blunk blunk.»

Jeg er også så klar man kan bli. Dette er en kamp man har ventet på lenge. Tabellen taler sitt tydelige språk; det er selvfølgelig en toppkamp. Men det er så mye mer enn det. Det er lillebror mot storebror, Trøndelag mot lille Romsdalen. Vinnerkultur mot onkels penger. Tradisjon mot pengedoping. En jovial trønder mot en sutrete wannabe. Totalvoetbal mot den moderne fotballen. Fulle tribuner mot tomme blå plastseter.

I år ligger det en ramme rundt som kan føre til en perfekt aften oppe i den vakre stiftstaden vår. Vi har en gyllen mulighet til å skaffe oss en solid luke på tabellen før vi går inn i sommerpausen. Vi har sjansen til å sette skapet på plass en gang for alle og vise hvem som er hele Norges nummer en.

Vi har sjansen til å revansjere den dårlige poengfangsten mot de små blå de siste årene. Vi har sjansen til å vise Solskjær at det er noe annet å forsøke å komme seg opp og frem i norsk fotball når flaggskipet har sluttet helt å spille fyra-fyra-två, og har funnet tilbake til seg selv. Og vi har sjansen til å skape det perfekte vorspiel til alle supporterne på tribunen før de skal ned og feire seg selv på Kjernens tjueårsfest.

Øystein Helde Fossum, Rosenborg-supporter

Akk ja. Da kommer pessimisten som sitter og hvisker på den andre skuldra mi plutselig til orde; «Med så mye potensiell lykke i spill, så ville det vært typisk at det gikk til helvete, ville det ikke?» Men nei, ikke denne gangen. Vi ER hele Norges nummer én, og det skal vi vise på lørdag!

Det som dog er sikkert er at uavhengig av resultatet i kampen, så er det noen som vil bli krenka. En liten delegasjon nede i Romsdalen sitter allerede og gjentar for seg selv; «De sang «Hate Molde by» hele kampen, «Hate Molde by» hele kampen, «Hate Molde by» hele kampen» og vil aldri oppdage at denne maks kjøres en gang eller to i løpet av selve kampen.

Midt mellom hundre kjærlighetssanger til egen klubb og by. Solskjær sitter også klar med alle triksene i boka fra sjefen sjøl borte i det britiske pensjonistmiljøet; stoppeklokke, skylapper og mangel på selvinnsikt er på plass.

«Whatever helps you sleep at night» som de sier der borte, herr Dynamic Solution. Ordføreren i Molde øver seg allerede på å innta sitt mest sjokkerte ansiktsuttrykk. I resten av Norge har folk hamstret stearinlys og gjort klart til å vise sin sympati med de stakkars små og blå.

Alt dette lever vi egentlig temmelig greit med. Det er derfor vi elsker fotballen. Dette herlige spillet som gir oss så utrolig mye. Fristedet hvor vi kjenner på hele følelsesspekteret utallige ganger i løpet av to ganger femogførti, og glemmer hverdagens kjas og mas.

Fotballen hadde ikke vært så herlig om det ikke var for at det er så mange motsetninger i spill. Hva hadde Ringenes Herre-sagaen vært uten Sauron? Hvor mange hadde de første kristne misjonærene klart å omvende hvis de ikke hadde hatt trusselen om djevelen i ermet?

Man skaper ikke vinnere uten tapere, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre til å spille rollen som tapere i norsk fotball enn Molde. Det er ekstra deilig å heie på Rosenborg og nyte suksessen, når man ser alternativet.

Det er ekstra deilig å se at vi lykkes med å tjene egne penger, fostre lokale talenter og skape lojalitet, tilhørighet og godt humør, når vi ser en av leiesoldatene deres bomme på målet foran noen blå tomme plastseter etterfulgt av en sur trener som «sir ikkje meir, blunk blunk».

Så derfor lever vi veldig godt med at dere har deres vrangforestillinger om oss. Da lever vi godt med at noen faktisk tror at de har en grunn til å bli krenka fordi vi dyrker alle Rosenborgs gode verdier, og dermed misliker det motsatte.

Da lever vi godt med at noen små og blå mistolker alt og alle med vilje og faktisk tror det er hat og forakt som gjør at vi samles på tribunen. Alt det samholdet vi opplever, den tilhørigheten vi har og den kjærligheten vi både føler og skaper oppe på tribunen veier så voldsomt opp for det uansett. Det er en vitamininnsprøyting inn i hverdagene våre.

Men det jeg kan spare meg for er lokale helter i medieverden med tydelig agenda og mangel på snert. Det er vel litt som å banne i kirka, men vi har egentlig samme oppgave på en måte, vi. Supporterne og de lokale journalistene. Vi er alle del av den samme familien. I vårt tilfelle, den utvidede rosenborgfamilien. Og som vi alle vet; i familier bør det være rom for konstruktiv kritikk.

Derfor er det sånn at vi noen ganger står der på barrikadene og krever at det tas affære. Vi er sinte, fordi vi bryr oss. På akkurat samme måte som journalistene gjør det samme. De heier frem sin lokale klubb, men sier fra når klubben er på ville veier. Og slik det skal være i familier er det rom for forståelse og tilgivelse.

Så da fortsetter man å svare på spørsmålene til journalistene, og fortsetter å takke fansen for støtten i kamp. Og når stormen blåser over kommer man med gjensidig hyllest til hverandre og takker for støtten. Vi har sammen skapt et bedre resultat og bygget en bedre familie. Akkurat slik har det vært i rosenborgfamilien de siste årene, og vi synes å flyte på en stor bølge av positivitet alle sammen.

Så faller plutselig forståelsen ut på et punkt når det kommer til dette med rivalisering. Da er supporterne plutselig den fæle halvbroren i familien fordi enkelte lokale skribenter har bestemt seg for å selge saker med negativ vinkling i stedet for positiv. Det er ikke verdt å spinne for mye på hvilket tillitsbrudd det var å bli invitert på en gullfest og pisse i eget reir ved å skape en sak ut av ingenting.

Det sier seg selv at man ikke blir invitert på festen neste gang når dette er takken. Men det triste er at det finnes mange mennesker i Norge enda som faktisk tror på alt man leser i avisa, og da får slike myter og ikke-saker leve videre selv om klubben selvfølgelig kjenner sannheten og trykker oss nærmere til brystet enn noensinne.

Nå er det altså dags for match igjen, og da kan vi som sagt banne på at det sitter noen blå hoder klare til å føle seg krenka. De sitter der og tror for hele sitt liv på de mytene som er skapt om hat og forakt. Skal vi ikke bare le av dem sammen, i stedet for å innta offerrollen for dem? De klarer det så fint selv.

Samtidig kan du også banne på at vi kommer til å fortsette å fortelle hvor lite vi liker dem. Som fotballsupporter handler mye om identitet. Du skal lete lenge for å finne like stor kjærlighet til egen by, lokale skikker og lokal historie, som på supportertribunen. Men der jeg hentet ut mine studiepoeng, så handler også identitet om posisjonering. Det er så deilig å være oss, fordi vi ikke er som dem. Den holdningen finner du i alle fall igjen på supportertribunen.

Det er det fotballen handler om. Det er oss mot dem. Vi skal bli den beste utgaven av oss selv, men like viktig så må vi slå motstanderne. Vi skal kjøre over dem, og vise dem at vår måte er den beste.

Fotball er engasjement , fotball er følelser. Forsøker du å drepe dette, dreper du grunnlaget for fotballens popularitet.

Det ser de fint ut til å klare en del andre steder i verden, der sporten er blitt et kjedelig pengespill. Men ikke i Trondheim. Her er vi klare for å øse ut nitti minutter og mer til, med hundre prosent kjærlighet, engasjement og lidenskap for egen klubb og by fra fullsatte tribuner. Så får de andre ta seg av offerrollen, vi vet da godt at de egentlig bare er misunnelige.

På hele Norges nummer en.