GULL: Endelig kom seriegullet til Trondheim igjen. Her feirer spillerne på Marienlyst i Drammen sist helg. GULL: Endelig kom seriegullet til Trondheim igjen. Her feirer spillerne på Marienlyst i Drammen sist helg. Foto: NTB Scanpix

Sammen kan vi oppnå alt

SUPPORTERBLOGG: Dette har vært en sesong i felleskapets ånd, i lagspillets ånd, i Rosenborgs ånd.

Øystein Helde Fossum, Rosenborg-supporter

Ja, slik lyder tittelen på en av tribunesangene som har runget mest på Rosenborgs kamper denne sesongen. På mange måter er dette den perfekte tittelen på Rosenborgs sesong 2015. Sammen kan vi oppnå alt,

vi kjenne ingen grensa

Disse første to linjene sier alt om hvordan vi har opplevd dette året fra tribunene, både hjemme på Øvre Øst, og på de mange bortefelt rundt om i Norges land. For det har vært en sesong i felleskapets ånd, i lagspillets ånd, i Rosenborgs ånd.

Vekket til live nye drømmer

Dette har vært sesongen vi ikke kunne drømme om på forhånd, men som, nå som den går mot slutten, har vekket til live nye drømmer. Både frem og tilbake i tid. Når vi nå står her og venter på å få det synlige beviset på årets gullsesong om kun få dager, så er det mange av oss som lar tankene gå tilbake til en viss storhetstid, samtidig som vi allerede har begynt å glede oss til neste sesong og det som venter.

Rosenborgs supportere har levert en minst like god sesong på tribunen som spillerne har gjort på banen Foto: NTB Scanpix

Men la oss roe oss ned, og ta det hele fra starten.For hvis vi blar noen måneder tilbake på kalenderen, så var det en helt annen stemning i Trondheim. Folk var positive, ja visst. Avslutningen på forrige sesong hadde sørget for det, samtidig som signalene fra sesongoppkjøringen var positive. Men denne positiviteten var likevel for mange ispedd en forsiktig skepsis og usikkerhet.

Langt mellom ord og handling

Vi kom ut av fire sesonger uten titler, og hadde overlatt det sportslige overtaket i Fotball-Norge til vår verste rival. Og selv om signalene var positive, så var vi strengt tatt godt vant med å få servert positive signaler og flotte ord de siste årene.

Vi var vant til å se høye ambisjoner også, men det hadde vist seg å være langt mellom ord og handling i mange tilfeller. Vi var i ferd med å bli det nye nummer to-laget.

For man skal vite det, Rosenborg har vært der hele tiden de, i toppen. Vi har faktisk vært langt mer stabile enn alle andre klubber også de siste årene, man skal helt tilbake til 2008 for å finne siste år vi ikke tok en av de tre øverste plassene i ligaen. Og man kan kun finne fem sesonger totalt der vi ikke har tatt medalje siden jeg ble født i 1985, to av dem på åttitallet.

Så medalje kan ikke være et mål i seg selv i Trondheim, gull må nesten være målet om vi skal ha noe å strekke oss etter, selv om vi ikke kan forvente det hvert år.

Ansatte en assistent

I tillegg til alle disse sesongene uten titler, så var det også høy spenning knyttet til at vi gikk inn i enda en sesong med en vikarløsning. Ikke bare hadde vi ansatt en ny assistent, men det var ikke en gang vår assistent.

Vi skulle bli Norges største klubb igjen med assistenten til en midt-på-treet-klubb. Vi likte Kåre, det gjorde vi. Det er strengt tatt ganske vanskelig å ikke like Kåre, det skal han ha. Men det var skepsis okke som.

For man vinner ikke gull ved å være hyggelig, og vi hadde strengt fått nok av gamle RBK-ere som pratet om å dra tilbake til røttene, for så å vise det helt motsatte på banen. Høsten i fjor tydet på at det var annerledes med Kåre, men mange fryktet at dette skulle gå over.

Så kom sesongen i gang. Og da gikk det plutselig bra, jada, det gikk veldig bra. Det sto både 5-0 og 6-0 på tavla, og hele Fotball-Norge følte de fikk se noe de har fått se før.

Noe som vi i Trondheim bare ville ha mer av, men som resten av fotball-Norge fryktet som pesten. Så da våknet også de gamle forsvarsmekanismene til live i resten av landet: «De har kun møtt enkel motstand», «Flaks» eller «Nå har de kjøpt dommere igjen» osv.

Holdt strak gullkurs i hele år

Ja, noen holder vel på med disse unnskyldningene enda, og dere får bare kose dere med det. Men sannheten er at vi har holdt strak kurs mot gullet hele veien i år.

Mange har prøvd å skape spenning og gullkamp i mediene, men tallenes tale viser at vi har kun viket fra førsteplassen på tabellen i én enkelt runde i år, i runde tre. Hele resten av året har vi ligget trygt plassert på toppen av tabellen.

Utover dette, så er det spesielt to ting jeg har bitt meg merke i. Det ene er måten vi har reist oss på i felleskapets ånd. Det andre er hvor kjedelig konkurrentene har vært.

For hvor har det egentlig blitt av engasjementet deres? Hvor er de store massene som holdt med Vålerenga og Lillestrøm en gang for ikke lenge siden? Hvor ble det av moldenserne som holdt med tidenes beste lag ved sesongstart? Hvor ble det av de andre breiale supporterbloggerne etterhvert som sesongen skred frem?

Noen er det jo igjen, men de som skriver mest virker å være de som holder med Haugesund og Bodø/Glimt. Og de skriver jo positive ting om oss nå.

Stille i Molde også

Så, det skal dere ha, Bergen. Det blir godt å få dere opp igjen, dere som i likhet med oss har sterke følelser for klubben uansett. Og som gjerne roper enda høyere når det går dårlig, enn når det går bra.

All kred til Stabæk for den sportslige prestasjonen, men det blir liksom ikke det store rivaleriet ut av det. Og Molde holder plutselig kjeft når de ikke når opp de også. Skjønt man registrerer at de har våknet til nyheten om at Solskjær ikke fikk napp en annen plass, og til slutt kom tilbake likevel.

Sist gang han var der var det vel blant de laveste poengsnittene en gullvinner har hatt, så alt tyder på at han får det vanskeligere nå. Men det er viktig at han har spilt i United da, må vite. Det er sikkert fryktelig relevant ennå det.

Men tilbake til oss. For det er jo det det har handlet om i år.

Laget viktigere enn enkeltspillere

2015 ble ikke bare året vi endelig vant gull igjen. Det ble året da vi faktisk fant tilbake til disse røttene vi har snakket om så lenge. Det var året da vi begynte å spille som Rosenborg igjen. Artig og angrepsvillig fotball.

Det var året da laget ble viktigere enn enkeltspillere igjen. Det var året da humøret kom tilbake i garderoben, og spillerne begynte å spille for hverandre. Det var året da ingen klaget høylytt i media på manglende spilletid igjen, fordi man forsto at utfyllende roller var viktigere enn navn på drakten.

Det var ikke året der vi alltid spilte perfekt, eller etter planen. Men det var året vi nektet å tape de viktige kampene. Det var året vi alltid var best da det gjaldt.

Samtidig var det ikke bare året der man fant tilbake til suksessoppskriften på banen. Det var også året der man fant suksessoppskriften utenfor banen. Og det kanskje på en enda bedre måte enn før.

Det var året som startet med at lokalmedia kalte de nærmeste supporterne for hatefulle og foraktende, men endte opp med å bli et år der klubben trykket oss nærmere til brystet enn noensinne.

Det ble ikke bare året der Øvre Øst totalt sett kanskje aldri har hørtes bedre, men det ble også et år der man stort sett hørte RBK-supporterne best på alle bortekamper også. Tribunene på resten av stadion har sjelden vært fullere heller, gullfeiringen på søndag blir den åttende hjemmekampen i serien som passerer 19.850 tilskuere i år.

I tillegg har klubben gjort det til en sterk vane å trekke frem supporternes støtte som en viktig faktor. Og det har ikke bare vært prat, de har vist at de har ment det. Spillerne har feiret med oss, og vi har feiret med spillerne. Vi har sunget til spillerne, og spillerne har sunget våre sanger tilbake.

Såpass virker det å ha gått inn på klubben at de har kalt opp neste års sesongkortkampanje etter sangen: «Sammen 2016».

Og da har det blitt slik at slutten av sangen har blitt selvoppfyllende.

Samme ka vi støte på

Vi e umulig å slå!

Takk for et fantastisk gullår, Rosenborg!