EUROPACUPVÆR: Slike kvelder har det vært mange av i Tromsø. Denne kvelden var det ikke en utenlandsk klubb som var på besøk, men i stedet det ambisiøse Oslo-laget Grorud. EUROPACUPVÆR: Slike kvelder har det vært mange av i Tromsø. Denne kvelden var det ikke en utenlandsk klubb som var på besøk, men i stedet det ambisiøse Oslo-laget Grorud. Foto: Rune Stoltz Bertinussen/NTB Scanpix

«Nei, vi skal selvsagt ikke heie på Glimt»

KOMMENTAR: Bodø/Glimt herjer i Eliteserien og spiller jevnt med AC Milan. TIL har nok med å holde konkurrentene om opprykk på avstand i 1.-divisjon. Forskjellen mellom lagene har aldri vært større i moderne tid.

Torsdag kveld klokken 20.45 på San Siro: Bodø/Glimt har akkurat tatt ledelsen borte mot AC Milan. Den holder ikke lenger enn ett minutt, men kampen som ender med 3-2 til storklubben fra motebyen har likevel satt spor i nordnorsk og norsk fotballhistorie.

Fredag kveld klokken 18.34 på Alfheim: Sakarias Opsahl mister ballen og Grorud scorer i sekundene etterpå. Det blir også Groruds eneste sjanse i kampen som til slutt ender med 3-1 til «Gutan».

Hvis du hadde lagt fram dette scenarioet for et år siden til noen med selvutnevnt peiling på fotball (som undertegnende), ville du trolig blitt stemplet som «ikke helt frisk i topplokket». TIL skulle ikke rykke ned for å møte bydelslag fra Oslo og Bergen. Bodø/Glimt skulle ikke spille mot AC Milan og herje i Eliteserien, som de kommer til å vinne med marginer av gammel Rosenborg-årgang.

Likevel sitter jeg fortsatt her, på en regntung fredagskveld under flomlysene på Alfheim etter «alle» 200 på tribunen har gått hjem. Og skriver dette med akkurat de forutsetningene. Fra Barentshavet kommer nordavinden kastende med litt regn på toppen som gjør forholdene mildt sagt utfordrende. En perfekt aften for litt Europacup, foran godt hyrte tilskuere som vet hvor de bor. Og går vi 10 år tilbake i tid, var det ikke uvanlig på høsten i Tromsø.

Men i 2020 er dette, som mye annet, forandret. TIL er ikke lenger i Eliteserien, ikke i Europa, og langt fra best i nord. Den sistnevnte duellen har jevnlig svingt mellom TIL og Bodø/Glimt siden midten av 1970-tallet. Senest i 2018 var TIL best. Nå ligger det an til at Glimt på ubestemt tid har tatt over som nummer 1. De spiller uvirkelig bra fotball etter norsk standard. Og slik jeg vurderer det har forskjellen, rent sportslig sett, aldri vært større. Ikke engang i 2011 da TIL tok eliteseriesølv, og Glimt ble nummer fem i divisjonen under.

GLIMT-JUBEL: Her har Bodø/Glimt akkurat scoret 1–0 på San Siro torsdag. Foto: Luca Bruno / AP

Det eneste som per i dag er ganske likt er faktisk lønnsnivået. TIL har rundt 800.000 kroner i topplønn. Samme sum gjelder, etter de opplysningene jeg har fått, i Bodø/Glimt.

Jeg klarer rett og slett ikke å se hvordan TIL skal kunne konkurrere med Glimts attraktivitet, identitet og økonomi der det ikke lenger er utenkelig at 100 millioner kroner vil komme inn på kontoen det neste året som følge av spillersalg. Noe som kommer på toppen av de 40 millionene som kom inn i 2019, etter salget av Håkon Evjen og Amor Layouni.

TIL har for øyeblikket nok med å rykke opp igjen til Eliteserien, klare å skape en økonomi og spillerstall som setter dem i stand til å overleve, og fortsette jobben med å «finne seg selv». Ikke på desperat vis kopiere Bodø/Glimt grunnet forhastede avgjørelser.

I tiden framover vil det eneste som taler for at TIL skal ta igjen Bodø/Glimt være at sistnevnte gjør grove feil i bruken av de pengene som kommer inn. Den nevnte lønnsstrukturen Glimt vil garantert bli vanskelig å holde på. Mangemillionerskjøp som ender med fiasko vil også kunne utjevne forskjellene. Inntil videre kommer også mange talenter til å foretrekke å dra til Bodø.

Men den største forskjellen finner vi inntil videre i det mange kaller identitet. For TILs del er det ikke definert i noe som kan brytes ned i hvordan hver enkelt spiller skal opptre i sin rolle på banen. Noe de har klart for seg i Bodø/Glimt med sin striglede 4-3-3-formasjon som de på imponerende vis har videreutviklet både offensivt og defensivt.

De siste par årene har lært oss hva TIL-identitet ikke er. Friskusen Simo Valakari kom inn og forsøkte å innføre et tankesett med ballbesittende fotball der ballen ofte ble tapt på egen halvdel.

Det ble ikke akseptert, og konsekvensen var at han forsvant ut sammen med kompanjong og sportssjef Svein-Morten Johansen. Uten at ansettelsen av Gaute Helstrup har gjort at vi tilsynelatende har kommet nærmere en enighet om hva TIL skal være. Annet enn at det skal være «tøft å komme til Alfheim».

Heldigvis kommer veiene mellom klubbene snart til å krysses igjen. Allerede til vinteren i generalprøven før sesongstart, men høyst sannsynlig også i Eliteserien 2021. Rivaliseringen må ikke dø. Skal interessen for begge klubbene vedvare er rivaliseringen den kanskje viktigste drivkraften. Dermed er det ikke tromsøværingers jobb å bejuble Glimt når de møter AC Milan. En misforstått patriotisme i Nord-Norge som det er skapt et klima for.

Som TIL-patriot kan du med god samvittighet mislike Bodø/Glimt og det de driver. Uten at det ikke trenger å ta noe fra de utrolige prestasjonene de har gjort de siste månedene. Det er heller ikke slik at hele Bodø applauderer TIL og håper på opprykk fra erkerivalen i nord. Og slik skal og må det være.

For vi kan ikke ende opp med et skrekkscenario der alle må heie på et «Nord-Norge United» med gule drakter, tannbørster og 4-3-3.