Det er ikke så ofte at en kiosk i dag opplever å markere et så stort jubileum. Mens det før fantes en kiosk i nesten hver større bygd, har det de siste årene blitt færre og færre. To av Sørreisas nabokommuner har ikke lenger kiosk. Men med endringer er det også kommet fornyelser. Da posten forsvant ut av lokalene i april i fjor, ga det rom for ombygging og et eget kjøkken. I dag serverer kiosken Sørreisaburgeren, har kakebord på lørdager og tilbyr varm- og kaldmat til fastboende og veifarende. Og hvor mange kiosker er det forresten som har leveranseavtale med et reinslakteri og selger suovas: lavvorøkt reinskav i pitabrød eller i pizza, og reinburger? I dag har Sentrum kiosk to ansatte, Janne Bjørnslett og Bente Skavik-Meier, i tillegg til fire ungdommer på kveldstid og i helgene.

Midtpunkt

– Kiosken er blitt mer et midtpunkt i bygda nå som vi også er blitt en kafé. Her treffes folk, og hit kommer de til kakebord på lørdagene, smiler Janne.

Mens det ellers i uka er et mål at det skal være minimum ti ting til kaffen, økes sortimentet til 12-15 på lørdagen. Du skal få en følelse av helg – og bløtkake.

– Forrige lørdag hadde vi rundt hundre besøkende innom – og mange positive tilbakemeldinger. De første kommer gjerne like etter at vi har åpnet, forteller Bente.

Bygdebyen

Det er stor forskjell på å drive i dag i forhold til hvordan det var for tretti år siden. En kiosk på 80-tallet solgte først og fremst godteri. På den tiden var mesteparten av sukkervarene omsatt gjennom kiosker og bensinstasjoner. I dag er det akkurat omvendt: Dagligvarebutikkene står for åtti prosent av omsetningen, kioskene for tyve. Og i dag er det bare på de røde dagene at kolonialbutikkene ikke har åpent. En kiosk anno 2017 må fornye seg og ha flere bein å stå på, ikke minst i en bygdeby. Utviklingen har fulgt Sentrum kiosk. I 1988 fikk de VHS-utleie, på begynnelsen av 2000-tallet kom DVD-ene, og etter hvert var det blu-ray-filmene som stod i hyllene, før det i 2015 var det slutt på all utleie.

Men endringene går begge veier. Da mobiltelefoner ble allemannseie, solgte kiosken ladekort for 60 000 hver måned. Og da bokhandelen ble borte fra tettstedet for noen år siden, tok de inn noe av det mest vanlige kontorrekvisita. Da jernvareforretningen med leketøysavdeling ble lagt ned, tok de inn leker.

Og når kolonialbutikkene er slik utstyrt som de er i dag, må en kiosk alltid kunne satse litt på det spesielle, på det du ikke finner andre steder.

Samtidig er det mye som har skjedd i bygdebyen Sørreisa siden 90-tallet. Stedethar gått fra å ha en rekke småbutikker til å bli et mer kompakt sentrumsbilde.

I februar 1987 åpnet kiosken i Sørreisa dørene for første gang. Mens den da var en klassisk godteributikk på 40 kvadratmeter med smågodt til stykkpris, har kiosken i dag nøyaktig 100 kvadrat større salgsflate. Nåværende eier Helge Haugen (67) overtok i september 1992. For to år siden ville han trekke seg tilbake etter 50 år som forretningsmann, og la andre overta. Men kjøperne lot vente på seg. Det ble til at Helge drev videre, og i fjor pusset han opp og fornyet som aldri før. Der posten hadde hatt sitt faste hjørne med frankeringsmaskiner og pakkehylle, ble det kjøkkenavdeling. I inngangspartiet kom det etter hvert opp en kaféavdeling. I 2014 la kona Åse ned butikken som hun hadde drevet i «underetasjen». Der ble det nå satt opp lettvegger, og sofagrupper kom på plass. Langs ene veggen står spilleautomatene, de som før stod i inngangspartiet; på andre veggen henger TV-skjermen som overfører Rikstoto direkte. Dét er ikke bare snakk om å oppgradere en kiosk, men også om å gi bygda flere tilbud, mener Helge selv. Det skapes en ekstra møteplass, samtidig som lokalitetene utnyttes på nytt etter at posten forsvant.

– Her nede er det god nok plass til at tyve stykker kan sitte godt. Her har vi lagt opp for at folk kan feire bursdager, her er det muligheter for lag og foreninger å samles eller ha styremøter, vi har hatt innom idrettslag som har sett håndballkamper – og to ganger har vi hatt skoleklasser fra nabokommunen på besøk, rundt 18-20 stykker, som har kost seg og spist pizza. Rommet låner vi ut gratis – så fremt gjestene handler kaffe og mat hos oss, forklarer Helge.

Trav

Og slik det er blitt nå, har de kanskje fått til Nord-Norges råeste Rikstoto Direkte, humrer han. I alle fall er det ikke mange år siden kiosken hadde en tipper som inkasserte 215 000 på et løp.

– Og den kunden kunne ingenting om trav. Maskinen hadde plukket ut alle hestene!

Veikro

I høst kom skiltet «Veikro» opp på veggen. Kan hende verdens nordligste ved en riksvei, tenker Helge – uten at det er blitt verifisert. De fleste andre veikroene ligger jo ved europaveier, smiler han.

Men det kiosken – og veikroa – har merket seg, er at det om sommeren er en stor strøm av turister gjennom sentrum. Antagelig er de på tur til Senja og ledes vekk fra E6 allerede ved Fossbakken av en ivrig GPS som søker korteste vei til Norges nest største øy.

– Vi har stor parkeringsplass utenfor – perfekt for dem som ikke vil rygge med campingvogn!

Samtidig ligger det noen forpliktelser i begrepet. Er du veikro, skal du ha veimat også.

– Pizza har vi hatt i fem år, baguetter enda lenger. Det går kanskje litt tid for å venne folk til at man også kan få kake her. Men Sørreisaburgeren er blitt en suksess. Den komponerte vi ut fra tanken om både råvarer og at man ikke bare spiser med munnen, men også med øynene, smiler Helge Haugen.

Helge Haugen, daglig leder av Sentrum kiosk i Sørreisa, har ikke alltid hatt mulighet til å nyte roen i egne lokaler – her fra kafeens samlingsrom i underetasjen. Foto: Arne Ivar Hanssen
Der postboksene før stod i inngangspartiet, er det blitt kaféavdeling. Hver lørdag er det kakebord, og Sørreisaburgeren, kioskens egen burger, er blitt en salgssuksess. Foto: Arne Ivar Hanssen