KAVALKADE 2016

JEG ER beordra i kavalkadeskrivinga av redaksjonspiskerne på Folkeblad-huset. Tidligere år har jeg klart å lure meg unna disse tilbakeblikkene på året som har vært, men ikke i år. Her sitter jeg altså, og prøver å hoste opp en sak jeg har jobba med for Folkebladet i året som gikk.

HUKOMMELSEN min er like blank som sølvtøyet burde være nå før alle julefestivitetene. Når jeg ser tilbake på sommeren når jeg jobba sist, drukner derimot dagene i en eneste suppe. Det var dårlig vær i sommer, det husker jeg. Tysklæreren som dunka meg i skuldra, og hånlig påpekte at jeg hadde gullfiskhummelse når ingenting stemte i kausoppramsinga mi, hadde nok et poeng.

ETTER å ha vridd en del på de små grå kom jeg på en ting, nemlig den gangen jeg prøvde å sno meg unna en vanskelig sak, med å argumentere for at jeg bare er et barn. Argumentet viste seg ikke bare å være fånyttes, men også fra 2015. Ikke bare drukner dagene i hverandre, det samme gjør årene.

FØLELSEN av å ha skrevet et utall artikler og samtidig ikke klarer å hoste opp et vettug tilbakeblikk er jo flott. Løsninga på jernteppe ble som alltid å ta seg (enda) en kopp kaffe og noe å bite i.

EN GOD bit av et grønt eple fikk ting på glid. Mat. I sommer var jeg jo på en sak i Torsken med Fredd Wilsgård. Der fikk jeg jo rullekake og kaffe. Det var skikkelig stas. Saken var forsåvidt spennende, men det var altså rullekaka som skulle gjøre inntrykk på sikt.

DETTE satte meg på sporet av neste sak som gjorde inntrykk i sommer, nemlig debatt om havbruksnæringa mellom fiskeriminister Per Sandberg og miljøforkjemper Kurt Oddekalv.

LAKSETEMAET er kanskje den mest naturlige linken tenker du, men der tar du feil. Også her var det servering av kaffe og kake. Er det rart jeg måtte på slankekur i høst fordi jeg ikke passa genserne mine lengre, samtidig som Folkebladet og Lånekassa betaler for dårlig til å kjøpe nye klær?

KONKLUSJONEN i denne nesten-kavalkaden må være at saken kan være så god som den vil, men vil du virkelig gjøre inntrykk på meg som journalist, så gir du meg mat.