KAVALKADE 2016

ETT ÅR har gått siden forrige kavalkade. Mye har skjedd dette året, og det er mange ting som jeg kunne valgt å bruke denne plassen til å skrive om.

FOR MIN egen del, er det i alle fall ikke tvil om hvilken journalistisk bragd jeg har stått for dette året som har skapt mest oppmerksomhet. Vi spoler tilbake helt til januar, og jeg var på jobb som journalist.

JEG OG Trond Sandnes dro ut for å lage sak på klær som egner seg godt i vinterværet. Omtrent da vi var ferdig med den saken, slo det oss at vi kanskje skulle høre med noen turister som kom med hurtigruta om hva de syntes om det kalde vinterværet.

VI TRAFF på en sympatisk franskmann, som gjerne slo av en prat med oss. Det skulle vise seg at en journalist som pratet norsk-engelsk og en turist som pratet fransk-engelsk ble en såpass god match at vi fikk ett intervju i havn. Og det hele ble selvfølgelig dokumentert på video.

INTERVJUET GIKK veldig bra, helt til vår franske venn innså at han måtte komme seg tilbake til skipet, før det la videre nordover uten ham ombord. Det var da jeg skulle gjøre en skjebnesvanger feil – jeg og fotografen slo følge for å få noen flere ord fra franskmannen.

Folkebladet-TV: Her blir Blindheim offer for blindholka

TIL TROSS for at det ikke var is ute, var det relativt glatt, noe jeg snart skulle få erfare. Da vi passerte hurtigbåt-terminalen gikk Trond foran meg og franske Daniel og filmet oss, mens han gikk baklengs. Trond la ikke merke til at han gikk utenfor fortauskanten, og dermed holdt på å falle.

HAN KLARTE akkurat å holde seg på beina, og jeg gjorde mitt beste for ikke å begynne å le, da kameraet selvfølgelig rullet hele tiden.

MEN NÅ skulle karma gjøre seg gjeldende. Bare sekunder senere var det min tur til å oppleve total og akutt mangel på både motorikk og kordinasjon. Jeg sklei på snøen, og deiset i bakken. Det eneste som sto i hodet på meg da jeg underveis i fallet forsto hva som var i ferd med å skje, var at jeg måtte komme meg opp fortest mulig, for å kunne fortsette intervjuet. Som tenkt så gjort, og min nye franske venn kunne trøste meg med visdomsordene ”there is snow”, og peke på underlaget når jeg var tilbake ved hans side.

TANKEN HADDE enda ikke slått meg at dette skulle klippes sammen til et innslag, og legges ut på Folkebladets nettsider til spot og beskuelse fra lesere fra hele Midt-Troms. Ikke før vi var tilbake i redaksjonen, og Trond hadde fortalt alle som hadde lyst til å høre på, samt de som ikke hadde lyst, hvilket sirkus som hadde utspilt seg på Valen. Og at dette måtte vi selvfølgelig legge ut. Noe sjefredaktøren, eller den gode kompisen som jeg liker å kalle ham, selvfølgelig var enig i. Selvfølgelig.

DERE KAN VEL selv tenke dere at dette innslaget med den treffende tittelen ”Blindheim offer for blindholka” ikke gikk upåaktet hen på diverse sosiale medier hos både venner, uvenner og familie. Heldigvis var det ikke annet enn stoltheta mi som tok skade av dette lille stuntet, og hele opptrinnet kan dere selvfølgelig fortsatt se på Folkebladet-TV. ”Heldigvis”. God jul!